Tveitt og det nazistiske nyhedenskap

Geirr Tveit var fra tidlig ungdomstid en innbitt motstander av kristendommen og kombinerte dette med en voldsom begeistring for norrøn kultur og religion. Dette bragte ham på trettitallet i kontakt med den tyske trosbevegelse og dens leder Wilhelm Hauer. Denne bevegelsen arbeidet for å gjør et modernisert norrønt hedenskap til Nazi-Tysklands offisielle religion.

av Terje Emberland

Geirr Tveit [1] var fra tidlig ungdomstid blitt en innbitt motstander av kristendommen og kombinerte dette med en voldsom begeistring for norrøn kultur og religion. Under oppholdene i Paris og Wien påbegynte Tveit et større verk som skulle uttrykke både hans musikalske og livssynsmessige ideer. Og etter at han i 1934 slo seg ned i Norheimsund, arbeidet han for fullt med Baldurs draumar, som var tenkt som en dramatisk ballett med mye resitasjon. I Gula Tidend forklarer Tveit at innholdet har lite å gjøre med Eddadiktet, men at det er hans egen fortolkning av den dype symbolikk bak Baldermyten. Og denne var sterkt preget av hans kristen­doms­fiendtlige, hedenske livssyn: ”Kvitalvane vert heldne fanga i svartalvane si framandvorne tankeverd. Han [Balder] friar deim frå myrkret sine lekkjor og fører deim burt or dette framande landet og denne framande tankeverdi.” [2]

Sommeren 1935 presenterte Tveitt deler av verket i en privatkonsert for en krets av venner og bekjente. Til en av gjestene, Paul Gjesdahl fra Tidens Tegn, forklarer Tveit tanken bak stykket slik: ”Når Baldur må dø er det fordi vi tapte vår gamle tro og dermed enheten i vårt nordiske livssyn. Kunst og religion, videnskap og diktning – det var engang ett, det var vokset frem av vår egen jord og dermed blitt uttrykk for vår egen folkeånd.” [3]

Jacob Wilhelm Hauer (1881-1962) var på dette tidspunkt en berømt mann i Tyskland. Han var professor i indologi og religionsvitenskap ved universitetet i Tübingen, men aller mest kjent som den nyhedenske tyske trosbevegelsens initiativtaker, ubestridte fører og fremste ideolog.

Denne bevegelsen var et direkte resultat av nasjonalsosialismens seier i Tyskland. Hitlers maktovertagelse i 1933 hadde medført store endringer i det religiøse landskap. Ved valgene i den evangeliske kirke i mai fikk den na­zi­vennlige del av den protestantiske kirke flertall i de fleste områder, og i juli inngikk Hitler konkordat med Vatikanet. Dermed så det ut til at det nye regime ville satse på kristen­dommen som offisiell religion. Dette skapte stor bekymring blant de ulike nyhedenske og norrønsvermeriske religiøse gruppene som hadde blomstret opp i Tyskland fra århundreskiftet. Felles for disse var at de oppfattet seg som bærere av en tidsmessig og ”artsegen” tro i opposisjon til dogmatisk kristendom. Svært mange av nyhedningene hadde også sluttet seg til Hitlers bevegelse og regnet sin tro som langt mer i overensstemmelse med nasjonalsosialismen enn den ”semittiske” og ”rasefremmede” kristendommen.

Under ledelse av Wilhelm Hauer samlet derfor mange av disse gruppene seg i 1934 i paraplyorganisasjonen Deutsche Glaubensbewegung. Hensikten var å stå sammen for å motvirke kirkenes innflytelse i nazi-Tyskland og på lengre sikt å gjøre en modernisert hedensk og anti-kristen tro til Det tredje Rikes offisielle religion. Bevegelsen gjorde rask fremgang og fikk etter hvert 230 lokalgrupper med til sammen omkring femti tusen med­lemmer.'

Mye av årsaken til fremgangen var at hedningene i denne perioden hadde regimets velsignelse. Høsten 1934 begynte en ny fase i den nasjonalsosialistiske kirkepolitikk som markerte høydepunktet i striden mellom kirken og nazi-regimet. Hitler hadde opprinnelig ønsket å inkorporere den lutherske kirke i sin statskonstruksjon men etter økende konflikter med deler av kirken, som blant annet motsatte seg raselovene, mistet han imidlertid interessen for dette. Nå ville han heller svekke og nøytralisere kirken ved det som ble kalt ”avkonfesjonaliseringen av det offentlige liv”. I denne prosessen fungerte nyhedningene og deres fremgang som ”et ris bak speilet” for å bringe prestene til lydig taushet.

I løpet våren 1935 hadde Tveit antagelig lest de norske avisrapportene om den tyske nyhedenske bevegelsens fremgang. Tveitt oppfattet dette som åndsfrender som ville forstå og verdsette det ideologiske budskapet i hans nye verk. Da det ble klart at han skulle fremføre verket i Tyskland, sendte han 13. juli Wilhelm Hauer et handlingsreferat og ba ham om en vurdering: ”Dersom De finner at ’Baldurs Draumar’ fortjener det, er det mitt høyeste ønske og meg en ære å tilegne Deutsche Glaubensbewegung oppføringen av denne klaverversjon.” [4] Han ber også om et personlig møte under sitt Tysklandsopphold i august/september. Hauer svarer at handlingen ”berører ham sterkt” og engasjerer seg straks i planleggingen av konsertene. [5] Tveit blir dessuten invitert til professorens hjem i Tübingen for å planlegge detaljene. Vedlagt sender Hauer et eksemplar av sin nye bok Deutsche Gottschau. Tveit svarer at han hadde lest Hauers bok med stor interesse: ”Deres fremstilling har åpnet mine øyne for mange sammenhenger som jeg ikke før var klar over. Og jeg synes alt er så selvsagt og sant at det forundrer meg at boken ikke allerede ble skrevet for fem hundre år siden.” [6]

Det er altså åpenbart at møtet med Hauers tenkning utdypet og befestet Tveits livssyn. Ja, han ble så dypt grepet av boken at han også etterlyste et propagandafremstøt for å etablere bevegelsen i Norge. Kunne ikke for eksempel Hauer selv komme til Norge for å holde foredrag? Noe Hauer stiller seg positivt til.

I begynnelsen av september reiste Tveit til Tyskland. Først til Leipzig, hvor han avtalte detaljene omkring konserten som skulle finne sted den 23. oktober med arrangøren ”NS-Kulturgemeinde”, en nasjonalsosialistisk kulturinstitusjon. Herfra reiste han til Tübingen, hvor han fra 16. september og noen uker fremover bodde hos Hauer i hans hjem ”Breidablikk”. Her gjennomgikk de i fellesskap Tveits tyske oversettelse av teksten til Baldurs draumar, som Hauer mente var for lite poetisk. ”I løpet av to dager gjorde Hauer en glimrende oversettelse,” skriver Tveit senere i Aftenposten. [7] Ifølge Tveitt egen beretning om oppholdet i det norske nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok ble dagene ble ellers tilbrakt med fotturer i det ”vedundarlege würtembergiske landskapet” mens Hauer la ut om sitt religionsfilosofiske syn og forsvarte seg mot kritikken fra kirken.

Under oppholdet utviklet Tveit og Hauer et vennskap og en gjensidig beundring. Tveit lot seg imponert av Hauers personlighet og store religionshistoriske kunnskaper. Han er ”ein av verdsens største vitskapsmenn”, slår han fast, ”han var eit av dei reinaste og gildaste menneskje eg nokonsinne råka.” [8] Tveit traff også andre av Hauers nære medarbeidere og følte at han i denne kretsen for første gang var blant likesinnede. Oppholdet hos Hauer ble altså skjellsettende for Tveits livssynsmessige utvikling. I Deutsche Glaubensbewegung fant han en livssynsbevegelse han uforbeholdent kunne identifisere seg med og arbeide for. Hauer på sin side var imponert over Tveits kunst og norrønkunnskaper og så i den sjarmerende, ildfulle, unge nordmannen en kunstnerisk propagandist for nyhedendommen ikke bare i Norge, men også i Tyskland. Han skrev derfor i de følgende uker en rekke brev til bevegelsens lokale ledere og til konsertarrangører for å promoterte Baldurs draumar. Til bevegelsens pressesjef i Berlin, Fritz Gericke, skrev han at denne konsertturneen kunne bidra til å realisere ønsket om å etablere en kulturorganisasjon som skulle propagandere for nyhedendommen. [9] Han håpet også at Tveit, med økende kunstnerisk anerkjennelse i hjemlandet, kunne berede grunnen for organisering av nyhedendommen i Norge. Sammen planla de en slik etablering som skulle lanseres med den foredragsturné i Norge og Sverige som Tveit hadde etterlyst.

Selv om det tidlig, alt før Tveit reiste til Tyskland, var klart at det ikke kunne bli tale om noen stort anlagt scenografi og ballett og at dårlig økonomi førte til at orkesteret må erstattes av klaver, gjorde Baldurs draumar lykke da det ble fremført i Tyskland utover høsten 1935. Aftenposten skriver at, selv om enkelte tyske anmeldere mener at verket har ”tatt skade på sin oprinnelighet ved berøring med den europeiske musikk” er de fleste ”tiltalt av musikkens sterkt nordiske karakter”. [10] Enkelte anmeldelser trekker også frem forbindelsen til nyhedenskapet. I verket forbinder Tveit den gamle Balder-myte med ”ideene til nyere religiøse bevegelser som forsøker å symbolisere kampen mellom den germanske gudsforestilling og den kristelige frelseslære,” skriver Zeitschrift für Musikk. [11] Og det var nok dette ideologiske innhold som gjorde at utsendinger fra ulike deler av nazihierarkiet overvar fremføringen i Mestersalen i Berlin: ”Både Gøbbels og Rosenberg hadde sine representanter blant publikum,” forteller Tveit i et intervju til Norges Handels- og Sjøfartstidende 8. desember 1935. [12]

Også etter de første fremføringer i Norge vinteren 1935 var det enkelte som påpekte verkets ideologiske tendens. ”Vi kan også si det slik, at den store religiøse flyttesjau, som for tiden pågår i det tredje rike, har funnet gjenklang i et norsk, beslektet kunstnersinn,” skriver musikkmedarbeider, Reidar Mjøen i Aftenposten, og hevder at innholdet er forandret etter Tveits opphold hos Hauer slik at den er blitt tilpasset den tyske nyhedenske lære. ”Den tyske trosbevegelse har holdt sitt inntog i norsk musikalsk kunst,” konkluderer han. [13] Tveit tar til motmæle noen dager etter: Baldurs draumar er på ingen måte noe propagandastykke for det nåværende Tyskland, hevder han. Men det han først og fremst reagerer på er anklagen om å være en uselvstendig epigon, ikke at Baldurs draumar gir uttrykk for et nyhedensk livssyn: ”Jeg er nu 27 år gammel, men har hatt denne livsanskuelse siden jeg var 17. At det forekommer paralleller i norsk og tysk tenkning og kunst er helt naturlig, men det er da intet bevis for at jeg er propagandist i kunstens verden.” [14] Mjøen kommenterer dette i samme nummer: Tveits originaltekst lar for så vidt ikke noe tilbake å ønske i klar antikristelig tendens, og Tveit er sikkert like god norrøn ”nyhedning” som Hauer, men, legger han til, ”den fikse professor har satt en høist virkningsfull agitatorisk spiss, som trekker i den retning, han religionsfilosofisk ønsker”.      

Har så Mjøen holdepunkter for sin anklage? Sammenholder man Tveits eget handlingsreferat i Gula Tidend før avreisen til Tyskland med den tyske tekst fra 1935, fremkommer noen betydningsfulle forskjeller. Særlig er slutten, hvor verkets sentrale idé kommer til uttrykk, forandret. Her har Hauer tydeligvis ønsket å fremheve forestillingen om den fullkomment harmoniske tilværelse som hersket da Balder levde: Hans død skyldtes at vi glemte vår troskap mot ham. Deretter har mørket hersket. Bare ved at Balder vender tilbake kan den gamle verden gjenoppstå.

Den norske originaltekst, slik den fremstår gjennom Tveitts referat i Gula Tidend, gir inntrykk av å være en mer ureflektert idealisering av norrøn gudetro enn den tyske bearbeidelsen. Det er klart at Hauer har gitt Tveits teoretisk ubearbeidede ideer en helhetlig ramme. I hans reviderte tekst til Baldurs draumar er ikke budskapet at vi må vende tilbake til den gamle norrøn kulten. Det Hauers velvalgte reformuleringer tilfører er en religionsfilosofisk fortolkning i tråd med hans egen oppfatning av de norrøne gudene som sinnbilder på den nordiske rases iboende krefter: Baldur taler i meg med min egen stemme, han er ”det evige sinnbilde på mitt innerste vesen”, som det heter.

I avisdebatten gir Tveit inntrykk av at Baldurs draumar ikke er et propagandastykke for ”å smigre” Deutsche Glaubensbewegung. At verket ikke var skrevet i denne hensikt er for så vidt riktig ettersom hovedinnholdet ble unnfanget før kontakten mellom Tveit og Hauer var etablert. Men det er likevel klart at samarbeidet med Hauer hadde gitt innholdet en klarere ideologisk tilknytning til bevegelsens lære. At konsertene i Tyskland også i praksis fungerte som mobiliserings- og propagandaforestillinger for bevegelsen, blir særlig tydelig i forbindelse med fremføringen i Berlin. Forut for konserten 23. oktober 1935 skrev Hauer til flere av bevegelsens ledere i byen og ba om at Tveit måtte tas vel imot og at medlemmene skulle mobiliseres til konserten. [15]Ønsket ble etterkommet: ”Da jeg ankom Berlin ble jeg særdeles vennlig mottatt av organisasjonsledelsen i Deutsche Glaubensbevegung, – og fra konsertdireksjonen fikk jeg høre at trosbevegelsen hadde reservert hele salen,” skriver Tveit til Hauer. [16]

I de påfølgende år foretok Tveit flere revisjoner av handlingen i Baldurs draumar. I teksten til orkesteroppføringen av verket i Oslo, februar 1938, holdt han seg nærmere til Den yngre Eddas fortelling om Balders død. Et viktig element her ble at Balders skjebne nå ikke lenger betones som en avspeiling av naturens syklus. Dette er tanker som ligger nærmere det norrøne materialet selv. Avslutningen betoner verdens undergang som grunnlag for livets gjenfødelse. Kontrasteringen av den norrøne gudeverdens harmoni og ettertidens mørke er også nedtonet og setningen fra 1935 om Balders gjenkomst er fjernet. I det hele er handlingen nå mer helhetlig og avslutningen, hvor Balder dør og en ny vinter begynner, blir en naturlig del av den samlede beretning.

Det er åpenbart at det mest påtrengende politisk-rasistiske budskap fra 1935-utgaven av verket er nedtonet, men dette betyr ikke at Tveit med dette hadde distansert seg fra trosbevegelsens lære. En slik konklusjon er det lett å trekke hvis man oppfatter Deutsche Glaubensbewegung som et forsøk på gjenoppliving av norrøn religion. Dette er ikke tilfelle. Tvert imot legger Hauer vekt på germanernes tro som en moderne, dennesidig religiøsitet hvor de gamle guder blir tolket som symboler på krefter i mennesket – altså nettopp slike tanker som Geirr Tveit gir uttrykk for i disse årene. Dermed kan hans tekstrevisjon – i tillegg til å være en følge av kunstnerisk modning – like godt være et resultat av en religionsfilosofisk og livssynsmessig utdypning i møte med Hauers filosofi.

Våren 1938 skriver Tveit til Hauer fra Paris og forteller at det er lite igjen av det opprinnelige tekstlige og musikalske innholdet, men at det i dette ligger noen distansering fra den nyhedenske ideologi motsies av den uforbeholdne hyllest til Hauers tidsskrift som brevet innledes med: ”Jeg gleder meg over at De fortsetter arbeidet med Deres store og betydningsfulle oppgave.” [17]

I hvert fall frem til 1939 opprettholdt Tveit kontakten med Hauer og hele tiden var kontakten preget av den fortrolige tonen mellom tros- og kampfeller. Dette gjelder også etter at Hauer trakk seg ut av Deutsche Glaubensbewegungs ledelse i mars 1936, da han ble skjøvet ut av bevegelsen av en yngre garde nasjonalsosialister som arbeidet på oppdrag av Reinhard Heydrich og det tyske sikkerhetspolitiet. I juni samme år skrev han til Tveit og tilbød ham å bli fast medarbeider i tidsskriftet Deutscher Glaube, som han nå redigerte uavhengig av bevegelsen. Tveit takket i et brev 27. juni 1936 ja til tilbudet og ga samtidig Hauer sin uforbeholdne støtte i striden. [18]

Tveits entusiasme for Hauers prosjekt var uforminsket under hele trettitallet, selv om hans forhåpninger om et snarlig gjennombrudd i Norge varierte fra brev til brev, som oftest påvirket av hans personlige sinnstilstand og livssituasjon. Våren 1936 kunne han fortelle Hauer at han nå hadde fått en stilling som musikkanmelder i en Oslo-avis og derfor måtte ligge lavt med sine politiske og livssynsmessige synspunkter ”i dette sosialdemokratiske diktaturet”. [19] Samtidig tok han imidlertid på seg arbeidet med å utvikle hedenske livsløpsseremonier for sine venner blant de radikale nazistene i Ragnarok-miljøet. Noen særlig forståelse for sine livssynsmessige oppfatninger utenfor denne kretsen kunne han derimot ikke melde om. Planene om å etablere den tyske trosbevegelsen i Norge måtte derfor foreløpig stilles i bero. Men han lovet Hauer snart å kunne stå mer åpent frem: ”[…] da jeg nå har fått utsikt til en stilling i den eneste norske nasjonalsosialistiske dagsavis, og der vil jeg vel omsider kunne være ærlig uten å sulte,” skriver han til Hauer. [20]

Noen ansettelse i NS-avisen Fritt Folk, som utkom med sitt første nummer mars 1936, ble det ikke noe av. Geirr Tveit ble heller aldri det norske nyhedenskaps spydspiss – kanskje nettopp av de opportunistiske grunner han selv anfører. Det betyr imidlertid ikke at han holdt professoren med ”godt snakk”, at den begeistring hans brev til Hauer er fulle av er rene høflighetsfraser. Før han reiste fra Berlin i november 1935 lovet han å arbeide for at den nordisk-tyske trosbevegelse skulle få fotfeste i Norge. Og med hans virksomhet innenfor Ragnarok-miljøet og Den frivillige Arbeidstjenesten, holdt han for så vidt ord, selv om arbeidet foregikk mer i kulissene og selv om han aldri fremsto som den nyhedenske lederskikkelsen Hauer håpet på.

1. Tveitt i Tübingen hausten 1935 saman med Wilhelm Hauer (t.h.) og to andre fra leiinga for Deutsche Glaubensbewegung. (Foto: Ukjend)

acob Wilheml Hauer. (Foto: Ukjend)

2. Geirr Tveitt som ung. (Foto: Kvam Herad / Alfred Vikør)

3. Jacob Wilhelm Hauer på ein demonstrasjon for Deutschen Glaubensbewegung i Hannover, 1934. (Foto: Ukjend)

4. Baldur vert drepen av Hod og Loke (Utklipp frå illustrasjon. Henta frå Wikipedia.

5. Tidsskriftet Ragnarok (Utsnitt frå eit større bilete. Foto: Kurt Monsen samling)

[2] Gula Tidend, 20.08.1935.

[3] Tidens Tegn, 27.06.1935.

[4] Brev fra Tveit til Hauer, Hardanger, 13.07.1935. Hauer, N1131, 65, 158, Bundesarchiv, Koblenz.

[5] Brev fra Hauer til Tveit, Tübingen, 18.07.1935, Hauer, N1131, 65, 157, Bundesarchiv, Koblenz..

[6] Brev fra Tveit til Hauer, Hardanger, 06.08.1935, Hauer, N1131, 65, 155-156, Bundesarchiv, Koblenz..

[7] Aftenposten, 18.12.1935.

[8] Geirr Tveit: ”Wilhelm Hauer. Ein stor tenkjar – et stort menneskje” i Ragnarok, nr. 9-10, desember 1938, s. 237.

[9] Brev fra Hauer til Gericke, Tübingen, 02.10.1935, Hauer, N1131, 88, 178, Bundesarchiv, Koblenz..

[10] Aftenposten, 08.11.1935.

[11] Zeitschrift für Musik, desember 1935.

[12] Norges Handels- og Sjøfartstidende, 08.12.1935.

[13] Aftenposten, 11.12.1935.

[14] Aftenposten, 18.12.1935.

[15] Brev fra Hauer til Gericke, Tübingen, 02.10 1935, Hauer, N1131, 178, Bundesarchiv, Koblenz..

[16] Brev fra Tveit til Hauer, Berlin, 10.11.1935, Hauer, N1131, 65, 141, Bundesarchiv, Koblenz..

[17] Brev fra Tveit til Hauer, Paris, udatert (ant. beg. april 1938), Hauer, N1131, 65, 129, Bundesarchiv, Koblenz..

[18] Brev fra Tveit til Hauer, Oslo, 27.06.1936, Hauer, N1131, 65, 139-140, Bundesarchiv, Koblenz..

[19] Brev fra Tveit til Hauer, udatert. (ant. vår 1936), Hauer, N1131, 89a, 64-65, Bundesarchiv, Koblenz..

er dr. philos., religionshistoriker og forsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Han har blant annet utgitt boken "Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933 - 1945" og (sammen med Bernt Rougthvedt): "Det ariske idol. Forfatteren, eventyreren og nazisten Per Imerslund". I begge får Geirr Tveitt omfattende omtale.

Kontakt
terje.emberland (at) hlsenteret.no