Etter å ha budd i byar som Barcelona og Valencia har det vore nærliggjande å halda kontakten varm, fortel Annabel Guaita. Saman med sopranen Hildegunn Pettersen heldt ho konsertar under ein festival i Sitges nær Barcelona i juli. I desember går ferda atter mot sør; denne gongen til Col•legis Majors Penyafort-Montserrat-Llull i Barcelona. Men kontakten med det spanske kulturlivet har ikkje vore einaste årsak til å pakka Tveitt i kofferten, fortel pianisten.

– Tveitt selv hadde stor suksess i Spania som konsertpianist. Han tilbrakte en god del tid i Sør-Spania, Granada og Sevilla. Han så likheter mellom den spanske folkemusikken og norsk folkemusikk, og så med interesse på hva Manuel de Falla gjorde for spansk kunstmusikk.

Dette gjev igjen eit godt grunnlag for å kombinera norsk og spansk musikk, hevdar Guaita, og under komande konsertar vil dei to utøvarane framføra musikk av Edvard Grieg samt katalanske Federico Mompou (1893-1987). Alt med songsyklusen som gjengangar:

– Vi har følt at Mompou og Tveitt skriver spesielt godt i de små format og at de kler hverandre, hver med sin inderlighet og sitt lyriske tonespråk, fortel ho. Også tidlegare har Guaita brakt Tveitt sin musikk med seg sørover. For nokre år sidan portretterte ho fem ulike norske komponistar, mellom dei Tveitt, i Buenos Aires.

– Argentinerne likte musikken hans godt. Kanskje det er noe felles med det vestlandske og det latinske temperament? undrar ho, og held fram at røynslene frå konsertene i Spania så langt er positive.

– Musikken blir godt tatt imot. Sist vi holdt konserter fremførte vi blant annet åtte sanger til tekster av Hauge. Tekstene er på norsk, men det spanske publikummet henger utrolig nok med likevel. Vi introduserer temaene i sangene slik at folk får et innblikk i Hauges verden – men disse sangene har et veldig enkelt og vakkert tonespråk som uavhengig av teksten bærer godt.

Utfordringar i framføringspraksis
Til vanleg er Guaita stipendiat ved Griegakademiet i Bergen. Der arbeider ho med framføringspraktiske problemstillingar knytt til atonalitet, med hovudfokus på verk av komponistar tilknytt det me i dag kallar den andre wienerskule. I spissen for dette arbeidet; Arnold Schönberg samt ein beslekta komponist, norske Fartein Valen.

Desse komponistane var nok ikkje mellom Tveitt sine favorittar. I Reidar Storaas sin nye biografi om Tveitt finst mellom anna ei historie om korleis komponisten gjennom verksemda som bonde på slektsgarden, ein dag straffar ein vêr som har slite seg. Straffa går ut på å henga to bjøller kring halsen på dyret; og desse kling i hop med ein skjerande dissonans, «like ille som summen av Schönberg og Valen» siterer Storaas. «Verre straff enn å vandra rundt med denne bjølledissonansen kunne Geirr Tveitt knapt tenkja seg»¹.

Men utøvaren trekkjer større linjer enn som så:

– Tveitts musikk har kanskje ikke så mye til felles med musikk av Valen, men det er likevel mange av de samme spørsmålene man stiller når man arbeider med framføringspraksis, seier ho. – Veldig ofte har vi utøvere ikke nok tid til fordypning, og i hovedsak betyr min stipendiatperiode at jeg får tid til å gå i dybden på et spesielt repertoar fra det 20. århundret.

For, mykje repertoar frå nettopp dette siste århundret byd på andre utfordringar enn kva framføringa av tidlegare verk gjer, fortel ho. Guaita forklarer med utgangspunkt i verk av Valen korleis ho arbeider med dei praktiske aspekt ved klavermusikken: med artikulasjon, pedal, tempomodifikasjonar og klanghandsaming kva gjeld det polyfoniske.

– Dette med musikalsk helhet og sammenheng er også et sentralt spørsmål i arbeidet. Hva er det som skaper helhet når det harmoniske ikke lengre har den sammenbindende funksjonen? filosoferer Guaita.

– Tveitts musikk har andre problemstillinger å utforske enn Valens og Schönbergs. Men gjennom hele arbeidet ligger jo ønsket om å komme nærmere komponistenes intensjoner, og forsøke å gå bakenfor notasjonen, å «lese musikken mellom linjene» kan man kanskje si. Slike refleksjoner er viktige for mye musikk: Man kan ikke spille Tveitt på samme måte som man spiller Grieg, for å si det slik. Tveitts egenart har etter min mening det direkte og usentimentale utrykket som må fram.

Intuitiv erkjenning
Ei mogleg tilnærming finn pianisten i læra om fenomenologi. Fenomenologi er studiet av korleis eit fenomen framstår for oss, sett ut frå eit førstehandsperspektiv. Det er utøvd av ei rekkje filosofar opp gjennom historia, men filosofen Edmund Husserl reknast som ein mogleg grunnleggjar.

Sjølv vart Guaita kjend med den fenomenologisk-musikalske tilnærming gjennom sin lærar i Barcelona, dirigenten Jordi Mora, som ho møtte i 1994.

– I fenomenologien er man opptatt av den intuitive erkjennelse, og dette kan bli en del av den kreativ prosessen med musikken man skal spille, seier pianisten og forklarer:

– I denne prosessen regner vi at det tre stadier, eller tre nivåer av musikalsk forståelse. I det første stadiet; det optiske stadiet, finner møtet med partituret sted. Jeg går inn i den musikalske ”teksten” på et så nøytralt grunnlag som mulig. Deretter begynner arbeidet med den musikalske forståelsen, der jeg forsøker å se en sammenheng i det jeg gjør. Jeg forsøker for eksempel å ikke gjøre en crescendo uten å forstå hvorfor. Crescendo kan skape både spenning og avspenning, så retningen blir det som avgjør. Man blir nødt til å stille spørsmål om hvorfor man gjør som man gjør. Vil man åpne mot ”noe mer” eller kanskje lukke ”mot mindre”?

Det andre nivået er ei realisering av partituret på «det indre plan», seier ho vidare. I dette stadiet spør ein seg kor mykje ein skal gjera ut av dei enkelte elementa, og ser dei lokale hendingane i musikken i høve til det store heile. Til slutt tredje nivået som omfattar den spontane akta – der ein ikkje lenger tenkjer, men frigjer seg.

– Det er å «kaste seg i elven» og se hvor det bærer hen, men da er man helt bevisst. Det er når det konstante og det spontane smelter sammen, seier Guaita.

– Det å tørre å overskride sine egne grenser er utrolig viktig for å få Tveitts musikk til å leve. Det handler om å skape spenning; få publikum helt frampå stolsetene ved å spille som om man var «på kanten av stupet». Man kan for eksempel ta en fortissimo ut i det helt ekstreme, men også spille så svakt at det er nesten ikke mulig, mens man beholder intensiteten og klangfargene. Men dette er også en prosess som må utvikles og tenkes gjennom på forhånd i «laboratoriet». Det er en hårfin grense mellom det banale og det sublime når det gjelder musikk, og som man i dag dessverre ikke alltid tar tid til å bli seg bevisst.

– For meg er dette møtet mellom spontanitet og tenkning noe som er aktuelt til alle tider og i alt repertoar. Det er min vei til musikalsk frihet, seier Guaita.

Hildegunn Pettersen har denne heimesida (www.hildegunnpettersen.no), Annabel Guaita finn du her (http://www.annabelguaita.no/)