Ledetoner
Vanlige melodier som går i dur eller moll, har enkelte sprang som vi opplever som om de driver melodien ekstra framover, som en sterk ”tyngdekraft”. Mange har sikkert hørt anekdoten som fortelles om Mozarts kone Constanze, som angivelig skal ha brukt dette til å få Mozart opp om morgenen. Hun spilte en liten melodi, men stoppet midt i og lot den henge i luften, fordi hun visste at Mozart ikke kunne holde det ut, han måtte stå opp og spille ferdig. Historien er neppe helt sann, men all musikk som går i dur eller moll, enten det er poplåter eller symfonier, bygger på prinsippet om slike ledetoner som peker mot en grunntone.
”Blåtoner” og kirketonearter
Kvarttonene eller ”blåtonene” i norske folkemelodier gjør at deres musikalske tyngdekraft ikke fungerer helt på samme måte. Det er ikke alltid tydelig hvor melodien skal hen, og noen av skalaene ligner mer på middelalderens kirketonearter. Geirr Tveitt var opptatt av dette allerede i studietiden i Leipzig. Hans aller første verk, som han fikk utgitt i Tyskland mens han kun var 22 år gammel, var tolv tostemte studier i tre forskjellige kirketonearter.
Rir, sum, fum og tyr
Tveitt ser ut til å mene at man kan få fram folkemusikkens tvetydige ledetoner også med et vanlig dur/moll-tonemateriale, for eksempel på et piano eller i et orkester. I avhandlingen forsøker han å lage et harmonisk system, et musikalsk språk som gjør det lettere å komponere med slike endringer i ”ledetonefølelse”. ”Når trinnet mellom ledetone og grunntone i en melodi er større enn en halvtone, har det ingen tonalitetsdirigerende makt lenger”, skriver han i avhandlingen. I andre tilfeller kan det motsatte skje: en ”opphopning av ekspansjonskraft” som gjør at ledetonen ikke peker videre lenger, men blir et tonalt sentrum i seg selv (s. 20). Han foreslår et nytt system av skalaer, basert på skalaer som har fem toner. Skalaene får gammelnorske navn: Rir, sum, fum og tyr, og de er knyttet sammen i et system av flere parallelle ledetoner. Avhandlingen får tittelen Tonalitätstheorie des parallellen Leittonsystems.
Debatt og avvist doktorgrad
Som nevnt skapte avhandlingen debatt, og en stor gruppe mennesker møtte opp til et debattmøte i Universitetets Gamle Festsal for å høre Geirr Tveitt forklare teoriene sine. Men få ble klokere - Tveitts tonalitetsteori er vanskelig tilgjengelig. Bedømmelseskomiteen ved Universitetet som skulle vurdere avhandlingen for doktorgraden, hadde også innvendinger og ville ikke godkjenne den. Men det var også på bakgrunn av formelle akademiske kriterier som at Tveitt ikke beskriver eller undersøker sin egen metode og ikke har noen henvisninger til annen litteratur.
Ikke alene
Men både bedømmelseskomiteen, komponisten Klaus Egge som anmeldte boken og utenlandske fagfolk som Wien-filharmoniens dirigent Felix Weingartner og den franske komponisten og kritikeren Florent Schmitt, gav Geirr Tveitt kreditt for å gi seg i kast med viktige og interessante problemer.
For dette var ikke spørsmål som Geirr Tveitt var alene om å stille. Egentlig handler det om to spørsmål som kommer igjen i flere fasonger i europeisk komponert musikk gjennom hele det 20. århundre.
Å komme fri av dur og moll
Det første handler om å utfordre dur/moll-systemet. Mange komponister før Tveitt har lett etter nye måter å organisere dette systemet på for å kunne lage andre skalaer og enn dur og moll og dermed lage musikk med et annerledes uttrykk. Det mest radikale eksempelet er kanskje tolvtoneprinsippet, som oppstod rundt 1. verdenskrig. Det prøver i teorien å oppheve ”tyngdekraften” mellom de tolv tonene som dur/moll-skalaen kan bestå av, ved å forsøke å unngå tydelige ledetoneforhold mellom toner som kommer etter hverandre. Et prosjekt som kanskje ligger nærmere Geirr Tveitts, på den måten at det ikke vil motarbeide ledetoneeffekten i seg selv, men er mer interessert i å gjøre den tvetydig, er den tyske komponisten Paul Hindemiths analysesystem som han utarbeidet på 30- og 40-tallet. Første del av Hindemiths bok Unterweisung im Tonsatz kom i 1937, samme år som Tveitts avhandling.
Hvordan fange de blå tonene?
Det andre spørsmålet er hvordan man skal lage en systematisk beskrivelse av et tonesystem hvor skalaene har”blå” og ”kvarte” trinn som er mindre enn vanlig, slik det finnes i norsk folkemusikk. Slike skalaer kan lages med stemmen eller med strengeinstrumenter som fiolin eller hardingfele, men ikke på et piano, fordi noen av trinnene er mindre enn avstanden mellom to tangenter som ligger ved siden av hverandre på et piano. Slike trinn kan heller ikke skrives ned med vanlige noter. Dette har norske komponister tidlig vært opptatt av, i og med at problemet blir påtrengende så snart man forsøker å gjengi folkemusikk på klaver.
- For å få fram den egentlige klangfargen, er en utvei å la to toner klinge samtidig i orkesteret, men ikke på en primitiv måte slik at det blir en banal dissonans, men på den måten at en igrunn ikke hører at det er to halvtoner som står mot hverandre, forklarer Geirr Tveitt i et radiointervju i NRK fra 1957.
Senere har komponister som Eivind Groven og Bjørn Fongaard nærmet seg problemet på andre måter. Groven bygget et orgel som kunne spille kvarttoner, mens Fongaard bygget en kvarttonegitar.
Det sier mye om Geirr Tveitts arbeidskapasitet at han, før han fylte 30, ferdigstilte og utgav en komposisjonsteori på tysk som knytter seg opp til grunnleggende problemstillinger i den europeiske kunstmusikken i hans samtid. Uansett om man vurderer den som nyskapende eller feilslått, er den svært grundig og omfattende, og utallige slike prosjekter har møtt veggen og er oppgitt lenge før de kom i nærheten av å foreligge som en bok, blant annet på grunn av at det er vanskelig å lage et slikt system som har som mål å være altomfattende og på én gang skal kartlegge noe eksisterende og samtidig være åpent for å ta opp i seg, eller til og med produsere, helt nye sammenhenger.