Fann eg dei stigar
		Lørdag 25. oktober, under Osafestivalen, holdt Lars Klevstrand et visekåseri om sitt arbeid med Geirr Tveitts viser og musikk. Gjennom historier og musisering fortalte Klevstrand om hvordan Tveitts musikk ble til grunnfjellet i hans musikkforståelse. I denne artikkelen gjengis deler av kåseriet, utdypet av en samtale med visesangeren gjort i Asker 5. november.
		Av Are Frode Søholt, Mic Media
		I år er det 40 år siden Lars Klevstrand første gang traff Geirr Tveitt, og samtidig 40 år siden Klevstrands karriere som visesanger tok av. Klevstrands første møte med Geirr Tveitts musikk fant imidlertid sted enda tidligere, i 1964. En velmenende kusine hadde gitt ham Erik Byes første visebok Venners viser og egne vers i julegave. Kusinen hadde vel hørt at Lars så smått hadde begynt å fikle med sin eldre brors nedstøvete spanske gitar, og i denne viseboka fant Lars ei vise av Tveitt, ”Fløytelåt”, til tekst av Jakob Sande. Dette tente noe i ham; tonen kom virkelig «smygande, mjuk og vár», forteller Klevstrand. – Jeg var i gang med noe! Hestevrinsk og hallingkast Omtrent på samme tid kom Det Norske Samlaget med Hestevrinsk og fløytelåt, ei visebok med Sande-tekster med melodier av Ivar Medaas og Geirr Tveitt. Tveitt og Medaas herjet også i radio, og historien om hvordan visa «Hestehandlarar» kom til er legendarisk: Den ble nemlig til i baksetet på en drosje på vei til studio i 1961. Tveitt og Medaas satt og knegget mens sjåføren hadde sin fulle hyre med å holde seg på veien. I studio ble det skapt historie da de to karene spilte inn visa. Men også tidlige opplevelser av folkemusikk gjorde inntrykk på den unge Klevstrand. Han forteller om hvordan Folkemusikkhalvtimen lå som en god klangbunn til søndagsmiddagene, og på sommerferier i Rauland fikk han oppleve ekte leikarring med spelemenn og hallingkast. Dette møtet med folkemusikken og Geirr Tveitts musikk ble et springbrett for Klevstrand. Finner stien I 1967 kom også Alf Cranner med Alfred Jansons orkester ut med plata Rosemalt Sound, ei plate som Rolf Wesenlund karakteriserer som «et veimerke i norsk visekunst». Blant låtene finner en Geirr Tveitts tonesetting av Aslaug Låstad Lygres «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta». Rosemalt sound ble en vekker for Klevstrand; Cranner og Janson viste at det lot seg gjøre å kombinere norske viser, nye og gamle, med en viss jazzfølelse. – For det var egentlig jazz jeg var opptatt av, forteller Klevstrand. Klevstrand lyttet mer til Miles Davis og Thelonious Monk enn til Bob Dylan, for å si det sånn; men som utøver var det norske viser som gjaldt. Særlig Tveitts viser. Og de ble godt mottatt på Dolphin viseklubb. Klevstrand forteller også at han sang på en større mønstring i Munch-museet den høsten, og fikk hederlig, for ikke å si rosende omtale i Dagbladet. Det var den gang en visemaraton kunne avstedkomme avisomtale... I 1968 ble Klevstrand overtalt av visesanger og programleder i NRK, Otto Nielsen, til å delta på en nordisk visekonkurranse i Finland. I nykjøpt jakke, bunadsgrønn og stilig med broderte kanter og tinnknapper, fremførte han «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» og «Fann eg dei stigar», begge med musikk av Geirr Tveitt – og vant suverent. Det samme året kom Klevstrand ut med sin første plate, Vi skal ikkje sova. Imponerte Tveitt Det var også Otto Nielsen som presenterte Klevstrand for Geirr Tveitt personlig. Det skjedde en maidag i 1968 da den 18 år gamle visesangeren møtte opp i NRK for å synge inn Tveitt-sanger til tekster av Wildenvey, blant annet en uroppføring av «Sang for vinden». Det var ikke med rent lite ærefrykt Klevstrand fikk møte mesteren, men etter det han husker hadde Tveitt ingen innsigelser til tolkningen hans. I en annen Wildenvey-vise sang Klevstrand duett med sangeren og revyartisten Hege Tunaal, og imponerte Tveitt med sin improviserte andrestemme. Klevstrands neste plate, Dobbeltportett, gjorde han sammen med Tunaal, og denne platen bestod blant annet av musikk av Geirr Tveitt og tekster av Herman Wildenvey. Tveitt forstod at Lars hadde et stort talent, og ville at han skulle lære seg å skrive pene noter. Tveitt tok ham med seg opp på kottet sitt i NRK og lærte ham musikalsk skjønnskrift. – Der viste han meg noen knep som jeg har nytte av den dag i dag, forteller Klevstrand. Tveitts egne utkast og kladder kunne se fæle ut, gjerne rablet ned med tjukk tusj, mens partiturene er eksemplarisk vakre! Selv om Klevstrand nå for det meste bruker noteskrivingsprogram på datamaskin, så elsker han fremdeles å skrive for hånd. Tveitt fant seg selv i Vaas diktning Klevstrand fikk nå en rekke oppdrag som innebar uroppføringer av viser til Tveitts musikk. Han peker likevel på at dette var beskjedent i forhold til hva Birgitte Grimstad hadde gjort, og kom til å gjøre på 60- og 70-tallet. Det var Birgitte Grimstad som en dag i 1965 kom til Geirr Tveitt og spurte om han kunne sette musikk til Aslaugs Vaas dikt «So rodde dei fjordan». Dagen etter var melodien ferdig innøvd og tatt opp i radio, står det å lese i heftet som følger med den nye jubileumsplaten Tonen, en samling av de fineste innspillingene Grimstad har gjort av Tveitts musikk. Grimstad hadde et nært samarbeid med Tveitt gjennom 15 år og uroppførte nærmere 50 sanger av ham. Mange av dem til tekster av Aslaug Vaa. I følge Klevstrand er det med Aslaug Vaas tekster at Geirr Tveit lykkes aller best. Ved siden av Sande-visene og enkelte Lygre-sanger. Per Vollestad, som nettopp har gitt ut ei plate med Tveitt-sanger på Simax, er i heftet som følger med CD-en inne på noe av det samme: «I Hauge-sangene er harmonikk og melodiføring mer avansert og original. (...) Og det er påfallende hvor annerledes disse [visene til Aslaug Vaas tekster] klinger i forhold til Haugesangene. Tveitt tilpasset seg Vaas dikterverden som om den var hans egen». Reidar Storaas skriver også i den nye biografien om Tveitt at komponisten fant mye av seg selv i Aslaug Vaas lyrikk.¹ Jazzmotstander – Det var stort sett godord å hente for arbeidet med de visene jeg fikk av Geirr Tveitt, forteller Klevstrand. Men en gang fikk han oppleve den tverre Tveitt. Det var da Klevstrand ringte og lurte på om han fikk lov å spille inn «Velkomne med æra» sammen med Guttorm Guttormsen kvartett i 1977. Det ville ikke Tveitt ha noe av. Hans musikk skulle ikke koples med «jazz». Tveitt likte ikke jazz, hevder Storaas, men i følge Storaas er den irritasjonen Tveitt gir uttrykk for «like mykje måten det ungdommelege publikumet tér seg på ved slike konsertar som sjølve musikkforma, trøttande med sine uendelege repetisjonar. Både Louis Armstrong og Duke Ellington får atterhalde vitnemål, men når jazzgruppa Comedian Harmonists utfaldar sitt overdådige humør i alskens slapsticks, lyt jamvel den bitraste jazzmotstandar gje seg over.»² Jazzharmonikk Klevstrand tror ikke Tveitt helt visste hva jazzen egentlig kunne være. – Å «utsette» Tveitt-viser for jazzmusikere har alltid fascinert meg, sier Klevstrand. – Det er noe med Tveitts modale skalabruk og moderne jazzimprovisasjon som jeg mener passer som hånd i hanske, forklarer han. – Noen hevder jo også at den lite tilgjengelige tonalitetsteorien hans fra tidlig på 30-tallet er forløperen for amerikaneren George Russells teorier for vår tids improvisasjon, tenkt og skrevet 40 år seinere. Tveitt likte ikke at noen tuklet med Hardingtonane, likevel ble det gjort. Klevstrand selv har vært med på fire ulike innspillinger av «Velkomne med æra»; først på to gitarer med Åse Kleveland i den første Ballade!-forestillingen, så på en plate med arrangement av klavermusikk for to gitarer sammen med Erik Stenstadvold. En versjon for klaver og gitar på Anita Skorgans fine juleplate finnes også, og så endelig bandet Tverr Geitts versjon fra 1996. Tverr Geitt Men Klevstrand fikk etterhvert et nølende ja fra Tveitt. Etter en Rikskonsertturné sammen med Hege Tunaal, hvor de blant annet hadde fremført «Hastverksbrudlaup» fra Hardingtonane, ville NRK gjøre et halvtimes fjernsynsprogram av konserten. Da tenkte de det kanskje var best å ringe Tveitt å spørre om lov (først). Tveitt lå da på Sunnaas sykehus og var først blid og hyggelig på telefonen da Klevstrand ringte – helt frem til visesangeren la frem spørsmålet om å få gjøre sangen fra Hardingtonane. Nå ble han igjen avvisende. Men Klevstrand ville ikke gi seg med det, så han gikk hjem og spilte inn sangen på kassett og fikk den sendt til sykehuset hvor en sykepleier velvillig hjalp til med kassettspiller ved sykesengen. Jo da, så var det i orden. De fikk Tveitts velsigning. Klevstrand forteller også at han ble glad og beæret da Gyri og Haoko Tveitt inviterte ham til å sette sammen et band og sette nytt lys på Tveitt-visene under Hardingtonar i 1994. Bandet bestod da som nå av Edvard Askeland, Morten Halle, Frank Jakobsen og Rune Klakegg. Gruppen tok navnet Tverr Geitt. Tveitt kalte seg ved visse anledninger for det. Kanskje som et bilde på noe som er mot strømmen og på tvers av tiden. En av dem han brukte dette navnet til var Svanhild Mundheim. Hun var hallodame i NRK Radio og spurte Tveitt hvordan hun skulle uttale navnet hans når hun skulle annonsere musikken hans. Var det Geir eller Jeir? «Sei Tverr Geitt», svarte Tveitt. Ragnarok Visst kunne Tveitt være tverr. Og visst hadde Tveitt radikale meininger. Klevstrand husker at han i slutten av gymnastiden skulle skrive en «Historisk særoppgave» og valgte å skrive om nordmenns holdninger til den spanske borgerkrigen. Og i den forbindelse lette han etter stoff i gamle numre av tidsskriftet Ragnarok. Der kom han over en begeistret omtale av Nordiske Musikkdager på Island, skrevet av Tveitt. Det var ikke måte på hvordan islendingene i følge Tveitt var sagatro og egentlig de eneste som var opptatt av arven, midt oppi datidens forvirrende musikalske bilde. Klevstrand leste artikkelen med undring og en viss humring over kraftig språkbruk og arkaiske holdninger. Men han minnes også at han ikke reflekterte så mye over Geirr Tveitts rolle i det kulturradikale miljøet bak tidsskriftet. Ikke før mange år etterpå, under lesningen av boka om Per Imerslund, Det ariske idol. Henvisninger til Geirr Tveitt forekommer relativt hyppig i omtalen av Ragnarok-miljøet. Det er liten tvil om det alvoret som ble lagt til grunn i arbeidet for å forandre Norge. For ikke å glemme den sterke forankringen i troen på det norrøne en finner i storverket Baldurs draumar. – Kanskje ungdommelige svermerier og en smule stormannsgalskap, ja vel, men likevel trist lesning, sukker Klevstrand. Den fagraste viso pao joræ – Jeg velger å nevne dette, sier han, – for fortielse gagner ingen! Men så vil jeg legge ballen død. Slik vi elsker en Hamsun, en Fønhus, en Sinding, en Monrad Johansen, elsker vi musikken til Geirr Tveitt i alle dens bråe kast, sin burleske humor, sin avsindige skjønnhet. Gjennom 40 års virke som utøver av visefaget, som melodisnekker og som arrangør, har Geirr Tveitts musikk vært et grunnfjell; et fundament for mye av det jeg har holdt på med. Det som måtte finnes av skygger fra en fjern fortid er ikke nok til å fordrive lyset som skinner over et formidabelt musikalsk livsverk. – Det er viktig for meg å konstatere at det ikke hviler skygger over de valg komponisten gjorde når han valgte tekster til sine sanger og viser. Knapt noen norsk komponist har levert en slik produksjon. Dette skal vi alle takke ham for! Og musikken hans griper meg rundt hjerterøttene like sterkt nå som før, avslutter Klevstrand før han synger «Den fagraste viso pao joræ».
		Fotnotar
		¹ Storaas, 2008, side 321. ² Storaas, 2008, side 152. Kjelde Reidar Storaas: Mellom triumf og tragedie, Det Norske Samlaget 2008
		Foto
		1. Geirr Tveitt på fjellet (Foto: familien Tveitt) 2. Lars Klevstrand (Foto: tylden.no)
		Are Frode Søholt er sanger og skribent.