En lang rekke dødsdømte
		Sorgen kan være tung å bære, men enkel å legge bort. I diktet ”Svarte krossar” iscenesetter Olav H. Hauge hvordan døden frigjør mennesket fra lidelsen. Bildene er rene, rytmiske og mørke. De vekker assosiasjoner til gotikk og dyster rock.
		av Jens Wabø, Mic Media
		Når vi leser et samlet forfatterskap, vil det vi finner være preget av hvordan vi leser og hva vi ser etter. Vi kan presentere utlegninger om antatte litterære strategier, skissere dikterens ulike prosjekter og se forfatterskapet i lys av intrikate teoretiske posisjoner. Slike lesemåter er ofte fruktbare, men vi trenger ikke begrense oss til det akademiske for å oppdage hva som er viktig i en forfatters verk. Det umiddelbare og det komplekse utfyller hverandre.Fosse: - Du har levd i språket. Det er uvanleg, kanskje skremmande for mange. Korleis blei det sånn?
		Slik han ser naturen
		Olav H. Hauges forfatterskap lar seg lese på en slik splittet måte. Vi behøver ikke sette hjernen i akademisk første-gir og trykke klampen i bånn, for å oppdage hva som står på spill i diktene hans. Olav H. Hauge var selv belest innenfor litteraturfaglige disipliner, men han avsto for det meste fra å kommentere diktene sine offentlig, da han mente dette ville føre til en unødvendig teoretisering av hva han hadde skrevet. Han var ikke fremmed for et retorisk begrep som antropomorfisme, men lot heller ikke være å understreke at han likevel så noe annet i naturen enn bare retorikk; når han skrev slik han gjorde, var det fordi han faktisk opplevde at naturen var besjelet.
		Sorg og meningstap Sorg og lidelse er avgjørende størrelser i Hauges poesi, og de ligger der hele tiden, både tyngende og lettende, som håpløshet og med forventning om forløsning. Dette er følelsesmessige tilstander som gjerne knyttes til negative erfaringer som meningstap eller en opplevelse av å ikke få de små tingene til å gå opp i et større hele. Og den som tørster etter de største sannheter, vil gjerne oppleve den største sorgen, da tilværelsen faktisk ikke er konstruert for å passe inn i grand schizmas. I Hauges dikt er de negative erfaringene sterkt til stede, men de er likevel ikke endestasjoner for dikter-jeget. Sorgen er tyngende, og til tider lammende, men i diktene hvor de tunge følelsene opptrer, ser vi også at forfatteren bringer inn bevegelse, gjerne som en metode for å skape en frigjørende avstand til sorgerfaringen: ”Du let sorgi di fara, og vinden tok henne med seg”.[1] Selv om subjektet i Hauges poesi blir stående igjen på stranden, mens alt vender seg bort og etterlater mennesket med en nærmest total ensomhetsfølelse, på avstand til andre mennesker, verden, og kanskje også språket og poesien, setter også tapserfaringen noe annet i gang, gjennom metaforer preget av bevegelse og mulighet for noe nytt. Slik er Hauges modernisme ikke atskilt fra drømmen og den indre lengsel. Han oppholder seg mellom flere poler.
		Nokså enkelt Forestillingen om lidelsen som noe mennesket kan distansere seg til gjennom en romlig bevegelse eller forflytning, var allerede til stede i den første boken hans. Vi ser det ekstra tydelig, om vi tillater oss å lytte til hva forfatteren har å si om det korte og konkrete diktet ”Svarte krossar”. La oss først lese diktet, så vi har det klart for oss:   Svarte krossar Svarte krossar i kvite snjo luter i regnet gruve. Hit kom dei døde yver klungermo med krossar på herd og sette dei frå seg og gjekk til ro under si klaka tuve.
		Dikterens perspektiv Å lese dikt med utgangspunkt i forfatterens intensjon kan være en tvilsom affære, da teksten alltid lever sitt eget liv. Men det kan også gi oss perspektiver vi ellers ikke ville få øye på. I dette tilfellet opplever jeg at avstanden mellom hva diktet uttrykker og Hauges motivasjon for å skrive teksten er, utvider våre tolkningsmuligheter. Hauges egen tolkning (og han er seg bevisst at dette er hans egen forståelse av diktet) fokuserer på et følelsesmessig aspekt i en tekst som tilsynelatende er strippet for følelser. Kombinasjonen av det rene, enkle bildet og den symbolske behandlingen av frigjøringen fra lidelsen, er nærmest gotisk i sitt uthevede og klare mørke, der regn, hvit snø og kors opptrer sammen. De døde kommer gående, de beveger seg – kommer gående med sin sorg, og slik er de skrevet inn i en retorisk figur eller personifikasjon. Livet og døden speiles i hverandre. De døde kommer gående og legger fra seg lidelsen, før de går til ro. Hauge animerer det ubevegelige – det som allerede er dødt og ligger i jorden. Slik kaster også det ubevegelige et kaldt lys over livene våre. Døden i diktet, gjelder plutselig vår egen død, som om døden allerede er her. Konkret, nakent, her sitert fra Dikt i samling. Rytmisk, presist, avdempet.[2] Det spesielt interessante med denne teksten er at Hauge i en diktsamling som ellers er så preget av en romantisk skrivemåte, løsriver seg og tegner det som nærmest er et grafisk tresnitt av de dødes inntog på gravplassen. For leseren ser det ut som dette diktet ikke er noe annet enn nøktern beskrivelse, men for Hauge er diktet skrevet med utgangspunkt i menneskets erfaring av lidelse. Han sier følgende om teksten: ”Det med krossen, det er eit symbol på det som du ber, på lidingi, veit du – det du har å bera i verdi. Og det set dei ifrå seg der. Det er nokso enkelt”.[3] Post mortem Diktet er konsentrert, statisk, og det ender med en avsluttet bevegelse. Samtidig er det fortalt fra ettertidens ståsted, eller post mortem. Det gir ny bevegelse til det stillestående og transformerer og overskrider virkelighetens begrensninger. Hauge skriver frem en bevegelig visjon av hvordan de døde har vandret dit, kanskje i følge, som en lang rekke dødsdømte på vei til hvilestedet, og den som skriver diktet, gjør seg usynlig – som det fravær som hviler over tomme rom, hvor ingen betrakter. Diktets rene beskrivende preg åpner også for leserens respons. Vi trenger ikke å begrense oss til dikterens egen tolkning. Selv opplever jeg at diktet fremkaller musikalske bilder. Når jeg leser diktet ”Svarte krossar”, tenker jeg på tung musikk med mørke gitarriff, eller kanskje det dystre apokalyptiske amerikanske bandet Godspeed You Black Emperor. De kunne hatt bruk for Hauge – jeg har savnet gode tekster til musikken deres, og den unge Hauge, han kunne levert lyrics. Dette diktet er så rent og nakent, og det ville tåle et følge av toner, for slik å fremstå med sin fylde, utløse sitt drama og sin ro.
		Foto
		1. Illustrasjonsfoto. Overgrodd gravplass i Central City, Colorado. (Foto: Ray Roper, iStockphoto)
		Jens Wabø
		Født 1972, bosatt i Oslo. Litteraturviter. Skrev hovedoppgave om Olav H. Hauges poesi. Redaktør i Substrat Journal. Tidligere redaktør i litteraturmagasinet nytallerken jenswabo (at) yahoo.no
		Kilder
		Olav H. Hauge, Dikt i samling, Det norske Samlaget, Oslo 1994. Jan Erik Vold, Under Hauges ord, Det norske Samlaget, Oslo 1994.
		Noter
		[1] Hauge 1994, s. 154. [2] Op. cit., s. 20. [3] Vold 1994, s. 118