Olav H. Hauge på Hindi Intervju med Teji Grover og Rustam Singh
		Rustam Singh har nylig oversatt rundt 90 av Olav H. Hauges dikt til Hindi. Hvis han stod fast med et ord, et uttrykk eller en setning, spurte han Teji Grover om hjelp, og hun hjalp ham. Grover redigerte også de endelige oversettelsene. Boken, som kommer ut på det store indiske forlaget Vani Prakashan i New Delhi, er nå i trykken og vil bli utgitt i Delhi i desember. Utgivelsen er støttet av NORLA og Hauge-Tveitt-jubileet 2008. Teji Grover er poet, skjønnlitterær forfatter og maler. Rustam Singh er poet, filosof og redaktør. Begge bor ved Hoshangabad i Madhya Pradesh i India. Grover har tidligere oversatt Knut Hamsuns Sult og Pan, samt en norsk novellesamling, til hindi. Rustam Singh har, sammen med Teji Grover, oversatt Henrik Ibsens Byggmester Solness og Hedda Gabler til hindi.
		av Hild Borchgrevink, Mic Media
		Hild Borchgrevink: Hvordan ble du kjent med Hauges diktning? Teji Grover: Det var den svenske poeten og kritikeren Staffan Söderblom som, mens han reiste rundt i Kerala sammen med en gruppe svenske forfattere, leste Hauges dikt for indiske forfattere som var til stede. Jeg var opprømt over at en forfatter som ble spurt om å lese sine egne dikt i en slik litterær sammenheng, kunne si som Staffan sa, at han hadde en bedre dikter å lese for oss! Det var forventet at vi alle sammen skulle lese våre egne dikt i byen Kottayam. Et stort, prestisjetungt forlagshus stod bak arrangementet, og tanken var å introdusere de svenske forfatterne som var på besøk, for de lokale poetene, som også skulle lese egne tekster. Vi var alle forbauset over Staffans beslutning, på samme måte som vi ble forbauset over diktene han leste i stedet for sine egne. Etter arrangementet tok jeg boken ut av hendene på ham, mens jeg sa: Hauge er vår dikter! og tok boken med meg hjem for at Rustam skulle få lese den.
		HB: Er det et dikt eller et uttrykk hos Hauge som du liker spesielt godt, og i tilfelle hvorfor? TG: Alt vi har lest av Hauge er oss veldig kjært. Imidlertid vendte vi stadig tilbake til de følgende linjene, som vi valgte å trykke på baksiden av omslaget. Vi brukte lang tid på å bestemme oss for disse linjene fra diktet «Ofelia»: Kvar skulde me gå um me ikkje hadde sorgi og døden? Ved siden av å antyde at sorgen befinner seg i selve hjertet av tilværelsen, er denne tanken også veldig nær i vår hverdag, sammen med en annen som er like gripende: Min eksistens bringer deg sorg, derfor skal jeg bli tilgitt. Man gjenkjenner umiddelbart Hauges egen intense lidelse som dikter, i disse linjene; denne livsførselen som poesien uvegerlig påtvinger dikteren. Det er ikke lidelse som genererer poesi, men poesi som krever lidelse: En måte å se verden på som i seg selv er herjet av smerte, og poesi er kunsten å transformere denne smerten til en feiring, til glede, duende (Spansk begrep knyttet til sjel, følelse eller autentisitet, red. anm.). Men poeten påkaller ikke anger eller lidelse for seg selv. Man forfølger ikke lidelsen på denne måten. Angerens ild skal rense ånden og frigjøre den fra vår verdens virkelighet. I Hauges tilfelle er det dikterens indre sult for livet selv som gjør vondt… livet smerter, og dikteren ser ut til å be for en måte å være i verden på som tillater deg å kjenne denne smerten og samtidig synge og danse den.
		HB: Det er fascinerende hvordan et dikt fra Norge kan bli forstått og oversatt i India. Kom dere over noen tekster eller formuleringer hos Hauge som virket spesielt “norske”, eller som dere ikke forstod med en gang? TG: Ingen, ikke i det hele tatt. Det samme som er typisk norsk hos Hauge, snakker også til oss alle. Epletreet, fjorden, katten som vet alt…de er norske, sant nok, og det er nettopp derfor de blir forstått så langt unna. Rustam sier imidlertid at han ofte grublet til øyenbrynene flettet seg sammen, på hva en fjord egentlig var. Hverken utstrakt lesing eller satellittbilder hjalp. Da han stod ansikt til ansikt med fjorden som inspirerte Hauge fra bakketoppen hans ovenfor, da vi tilbragte flere dager hvor vi bare levde med dette store legemet av vann omgitt av fjellene på hver side, da, hmmm, kjente vi: så det er slik det er å være i nærheten av en fjord. Jeg sverget på at jeg kunne blitt der lenger, for hadde ikke Hauge gjort fjorden enda mer magisk enn den var der vi stod i det nesten altfor drømmeaktige landskapet i Hardanger? Kan dikteren forandre hvordan verden fremtrer for deg? Har han evne til å fylle vannet eller aftensolen med sin egen fintfølte tilstedeværelse? Ja, det er en dikters primære oppgave. En svært norsk dikter har gjort dette for to svært indiske diktere. HB: Hva slags reaksjoner har du fått fra indiske lesere på Hauges poesi? TG: Boken utgis først nå. Men et større utvalg av Hauges dikt har vært presentert i internettidsskriftet Pratilipi (www.pratilipi.in), sammen med forordet som Rustam har skrevet. Ut fra responsen vi fikk, er vi sikre på at boken vil skape et rom for seg selv og vekke oppmerksomhet her borte. Vi skal holde dere oppdatert så snart boken finner frem til sine lesere.
		HB: Hauge sidestiller ofte det transcendente med hverdagslige detaljer, på lokal dialekt. Hvordan arbeidet dere med disse stilnivåene i oversettelsen? TG: Det er riktig. Men jeg understreker også at vi ikke har oversatt direkte fra originalen, selv om vi har fått noe hjelp av norske venner. Det sjarmerende med Robin Fultons og Robert Blys oversettelser til engelsk er akkurat dét at de umerkelig innlemmer det transcendente i Hauges hverdagslige språk. De tonale variasjonene kommer også sterkt frem når Fulton bruker ulike rytmer for de to tonemene hos Hauge. Det kommer veldig naturlig. Jeg svarer her på vegne av Rustam, siden jeg har lagt merke til forskjellen selv. Rustams eget poetiske språk er veldig delikat utarbeidet og minimalistisk. Han er nesten like tilbakeholdt og sky som poet som Hauge selv. Men han er også vant til å skrive (når han er nødt) i et fonetisk og musikalsk rikere, sanskrit-aktig hindi. Han har beveget seg mellom disse to stilene som om de var én, og det han sannsynligvis har oppnådd, er en stemme som er veldig annerledes enn hans egen stemme som dikter. En som er nærmere Hauges egen, kanskje, selv om hvem som helst som stifter bekjentskap både med dikteren og med hans indiske oversetter – som også er dikter – vil kunne slå fast at denne stemmen på hindi virkelig trenger inn i diktets ånd i tekstene dette handler om. Det transcendente blir løst på hindi som noe litt klangfullt, på en måte som samtidig sikrer at det handler om en gjenklang av noe dagligdags som bærer sfærenes musikk i seg, kan man si. HB: Finnes det noen spesielle språklige utfordringer i å oversette mellom norsk og hindi? TG: Siden vi oversetter fra engelsk, er det vanskelig å snakke om språklige utfordringer. Men anvendt på Hauge, selv hvis vi hadde kunnet oversette fra originalen, ville svaret vårt være: Hauge er en så betydelig poet at han ville kunne gløde vakkert på et hvilket som helst av verdens språk. Utfordringen var å finne en stemme som ville lyde troverdig som Hauges egen på et fjernt språk. Han ville likt det – å kunne høre sine egne dikt på hindi eller på kinesisk. Vi forsøkte å overskride begrensningen som lå i å ikke kjenne den opprinnelige teksten slik: vi sammenlignet de tilgjengelige oversettelsene der det forelå overlappende oversettelser hos Bly og Fulton. Dessuten har Fulton allerede gitt ut en revidert utgave, og vi har finkjemmet endringene han har gjort, svært nøye. Vi stoler på Fulton i så stor grad at vi nesten har begynt å tro at vi har oversatt direkte fra norsk. Det å få en dikter som Hauge utgitt på vårt eget språk kan ikke, og bør ikke, vente til en tospråklig person, som også er dikter, skulle ville oversette Hauge. En slik person vil sikkert komme siden og gjøre sin egen Hauge, som vil bli plassert ved siden av boken vår. De språklige utfordringene som finnes, ligger ikke (i dette tilfellet) først og fremst i å oversette fra et fremmed språk, men i det å kunne lokalisere dikteren i tradisjonen som hører til ens eget språk. Uten at han mister noen av sine norske egenskaper, blir dikteren hindi/indisk ved at hans unike egenart speiles i et nytt språk. Og fortsatt, merkelig nok, blander denne refleksjonen seg så vakkert med andre bilder og refleksjoner som allerede finnes i dette språket. Vi opplever at vår egen kjære hindi-poet Trilochans poetiske fremtoning har blandet seg med Hauges på en så fin måte at de begge begynner å belyse hverandres diktning.
		HB: La dere merke til en politisk stemme i Hauges tekster? Rustam Singh: Ja, i mange av dem, hvis vi med “politisk” ikke mener dagligdags politikk, og hvis vi med ordet “stemme” ikke mener en politisk ideologi eller et vanlig politisk frase. I mange av diktene hans ser det ut til at Hauge var dypt utilfreds med hvordan verden har utviklet seg i løpet av perioden som kalles “moderniteten”, verden slik han så den og erfarte den fra der han levde. Han var særlig utilfreds med fremveksten av en viss form for teknologi, og hvordan denne påvirket dagliglivet rundt ham, inkludert naturen. Nå sier jeg ikke at Hauge var en forkjemper for et pastoralt liv i naturens skjød. Jeg sier heller ikke at han var en naturens dikter eller en naturdikter. Jeg mener at han overhodet ikke romantiserte eller idealiserte naturen. Tvert imot var han dypt oppmerksom på avgrunnen som hadde utviklet seg mellom ham selv som menneske og naturen; liksom han var bevisst på gapet mellom forskjellige ting innenfor naturen selv. Han var oppmerksom på at det i naturen ikke fantes noe kjærlighet, vennskap eller innlevelse – ingen tilknytning til andre mennesker eller til andre ting. For ham var naturen en enkeltstående, avsondret tilstedeværelse, som gikk sin egen vei, gjorde det den var nødt til, uten å anerkjenne noe annet. Derfor kan man ikke si at han «elsket» naturen, han var ikke «knyttet» til den på den måten mennesker føler seg knyttet til hverandre eller til andre ting, ei heller hadde han noe «innlevelse» i den. Slik sett var hans holdning til naturen en holdning til en «naturlig enhet», en «ting i naturen». Imidlertid, nettopp av samme grunn, var hans holdning til naturen ikke en som tilhørte «mennesket», selv om han selv absolutt hører til den rasen. Mennesket hadde opphørt å være en ting av naturen og i naturen, og slik sett var menneskets holdning til naturen ikke «naturlig». Først av alt var det denne tilnærmingen som uroet Hauge. Dernest ble han uroet av hvordan menneskets vending bort fra sin egen natur, som en enhet i naturen, kommer til uttrykk. Den mest synlige av alle disse fremtoningene var visse former som teknologien antok, og konsekvensene av disse både for mennesket selv og for naturen, og Hauge var dypt utilfreds med denne utviklingen. Jeg mener det er mulig å ikke se Hauge som et «barn av naturen» eller en som ønsket å være det. Han var heller ikke «anti-menneskelig». Det han hatet, var at mennesket var blitt som det var blitt, spesielt i «modernitetens» tidsalder. Jeg anser dette for å være en dypt politisk posisjon. Men, var Hauge dermed anti-moderne? Jeg synes ikke vi kan trekke den slutningen av det jeg har sagt ovenfor eller av Hauges egne dikt. Jeg ville heller si at han var motstander av den forstyrrende makten som teknologien hadde oppnådd over mennesket og også over naturen, som er en egenskap ved moderniteten. Teknologien som ble kastet inn i denne tidsepoken hadde makt til å forstyrre, den kunne gripe inn i livet ditt og omgivelsene dine mot din vilje. Den kunne også skremme deg; den hadde antatt former og omriss som Hauge var redd for. Men denne teknologien var utviklet av mennesket selv. Mennesket som hadde utviklet den, hadde raskt forandret seg selv. Dette mennesket hadde ingen skrupler i forhold til å forstyrre folk og natur. Og han forstyrret dem. I en politikk rotfestet i det stille, unndro Hauge seg denne forstyrrelsen, forårsaket av dette mennesket.
		Blider
		1. Utsnitt fra bokens forside, som viser et teppe vevd av Bodil Cappelen. 2. Teji Grover 3. Rustam Singh