 |
|
En viktig impuls utenfra: TV-serien Holocaust
Så langt har jeg relatert framveksten av den norske fortellingen om krigen og forandringene den gjennomgikk til nasjonale føringer og innflytelser. Men det fins en viktig faktor som påvirket det kollektive bildet av annen verdenskrig på en sterk måte som kom utenfra: Minnet om Holocaust og bevisstheten om at dette folkemordet er den største forbrytelsen som har blitt begått i denne krigen. En bevissthet rundt dette spredde seg allerede på 1960tallet, da rettssaken mot Adolf Eichmann, anklaget for massemord, ble avholdt i Jerusalem. Mange utenlandske – også norske – medier dekket rettssaken og kastet lys over denne forbrytelsens dimensjoner. Men først 20 år seinere, da TV-serien Holocaust ble vist i Norge, begynte de europeiske jødenes skjebne å bli en del av den alminnelige historiebevisstheten. En ny – supernasjonal – fortelling om krigen begynte å vokse frem ved siden av den eksisterende, med Auschwitz som symbol. Denne fortellingen handlet ikke så mye om helter men om ofrene og deres lidelse, den handlet ikke om det nasjonale men om det universelle: humanisme, menneskerettigheter og kampen mot ondskap.
Men det tok sin tid før symbolet Auschwitz ble knyttet til ting som hadde skjedd i Norge. På 1990-tallet begynte oppmerksomheten å rette seg mot det som til da hadde vært et tomrom i den kollektive historiebevisstheten: de norske jødenes skjebne under andre verdenskrig: det faktum at 771 av dem hadde blitt arrestert, deportert og nesten alle av dem drept i gasskamrene. Prosessen som kom i gang er en blanding av politiske prosesser, offentlig debatt og historisk forskning. Det betydde det at andre grupper fikk autoritet til å stå frem med sine historier i det offentlige rom. Og ikke minst førte det til en forandring i forhold til private fortellinger. Barnebarn som kommer tilbake fra turer med «De hvite busser» spør kanskje om annet enn motstandshistorier.
Det er vel et samspill av generasjonsdynamikk og den kulturelle forandringen som rommet «tapernes» historier i større grad, som gjorde at noen grupper som hadde vært barn under krigen tok ordet i den offentlige debatten: Barn av NS-folk og de såkalte tyskerbarna viste til at de hadde måttet betale prisen for at deres foreldre/mødre hadde blitt plassert på den gale siden etter 1945. Hadde den motstandssentrerte fortellingen om okkupasjonstiden ført til selvgodhet hos majoriteten i det norske samfunnet?
La meg til slutt komme tilbake til de to familier med NS-bakgrunn og se om denne forandringen i de samfunnsmessige forholdene påvirket familienes minneunivers.
Hvordan kan barnebarn snakke om sine nazi-besteforeldrene?
La oss se først på familie Arildsen, hvor bestefar var en høy funksjonær i statspolitiet og sonte et femårig fengselsstraff etter krigen. Datteren hans sier at de som «NS-barn» tidlig lærte å være taus om sin familiebakgrunn, og at de heller aldri fikk noen ordentlig forklaring fra foreldrene på hva faren egentlig hadde vært med på. Hun forteller bare om noen «veterantreff» hun hadde opplevd, hvor faren og andre tidligere NS-folk satt og snakket om «gode gamle tider». De gjorde henne rasende og siden prøvde hun å sette i gang et oppgjør om fortiden i familien. Barnebarnet Thomas derimot er neppe orientert om bestefarens fortid. Riktignok husker han et bilde han har sett som barn hvor bestefaren er i uniform og har en schæferhund med seg som imponerte den lille gutten, men ellers var han bare den snille bestefaren som Thomas heller ikke i dag vil stille spørsmål om.
Et skritt lengre går det i familien Lønne, hvor begge bestefedrene var frontkjempere. Her er det ikke noen taushet om krigen, tvert imot forteller begge besteforeldrene ivrig deres versjon av krigen. De er fortsatt Quisling-tilhengere og fortolker etterkrigshistorien som en nedgangshistorie. «Hadde Quisling fått det som han ville» sier de ofte – dette er kontrafaktisk historiebevissthet, de har egentlig ikke akseptert hvordan det gikk. Barnebarnet deres sliter selvfølgelig med å få dette historiesynet til å gå opp med det han lærer om historie på skole og andre steder. Han tar i bruk et fortolkningsmønster som vi har sett før og som tilbyr en mulighet til å forsvare bestefaren: For ham handler bestefarens handlinger om å ha idealer:
«Han liksom kjempa for det han trodde på. Han gjorde det han trodde var rett. Det er en kvalitet som man ikke ser ved mange mennesker i dag. Hvis det skjer noe alvorlig, ikke sant. Så … jeg er veldig stolt av han.» (NF24E Lønne, 38)
Dermed tømmer han bestefarens holdninger for det innholdet de hadde, som er vanskelig for ham å forsvare. Han reduserer dem til en abstrakt kvalitet han kan være stolt over.
Konklusjon
Min forskning på feltet av offentlige og private fortellinger om krigen i Norge viser at den tilsynelatende inkluderende dominerende versjonen som baserte seg på et vidt motstandsbegrep (sivil og militær organisert motstand pluss «holdningskampen») hadde en ekskluderende skyggeside som hadde svært langvarige negative konsekvenser – både for enkeltindivider og grupper men også for samfunnet som helhet.
Siden bildet, som ble tegnet av «oss» og «de andre» ikke rommet nyanser av den historiske virkeligheten, fikk majoriteten mulighet til å glemme alle ubehagelige og motsetningsfulle aspekter av det de hadde vært med på, mens alle negative sider ble projisert på dem som ble plassert på den andre siden. Det er vanskelig å tro at tyske soldater ikke var attråverdig for mange som etterpå snakket med forakt om «tyskertøsene», eller at ikke noen, som tjente godt penger i tysk tjeneste av og til har lurt på hvilken hest de skulle satse på. Det er ikke bare den negative fremstillingen av, for eksempel, frontkjempernes innsats på Østfronten eller som fangevoktere i krigsfangeleirer på norsk jord, som er problematisk her, men den funksjonen deres brennemerking hadde for etterkrigssamfunnet i sin helhet. Opprettholdelsen av et redusert svart-hvittbilde som deler en befolkning i «patrioter og svikere» bidrar ikke til en demokratisk inkluderende kultur.
Hvordan skulle de, som ble stemplet som svikere, tyskertøser eller stalinistiske statsfiender etter krigen, forholde seg til denne fortiden? For det første ble de fratatt muligheten å bearbeide sine erfaringer i dialog med det offentlige rommet, med sivilsamfunnet som er så viktig i et demokrati. De ble tvunget til å ta sitt oppgjør med fortiden i det private, noe som ofte betydde: helt individuelt og isolert. De vegret seg for å snakke om denne tiden, men sårene over krenkelsene de hadde erfart, bitterheten over den «tapte krigen» og i mange tilfeller minner om traumatiske opplevelser sluttet jo ikke å virke. Andre valgte å bevege seg inn i kretser hvor de fikk bekreftet sin versjon av den historiske sannheten, særlig NS-folk og frontkjempere ser ut til å ha bygget opp sosiale miljø hvor det fantes et alternativt «motunivers» til den offentlig dominerende minnekulturen.
I et generasjonsperspektiv har begge strategier – tausheten og en trassig tilbaketrekking til en motfortelling man deler med noen få – like fatale konsekvenser. Barn var jo konfrontert med majoritetens syn på historien og på sine foreldre, ofte på en brutal måte gjennom mobbing og sosial utstengning. Det skapte et voldsomt dilemma for mange. Skulle de være lojale ovenfor sine nærmeste eller velge radikal distansering fra dem og alt de sto for, som overlevelsesstrategi?
Det er et tomrom som fremstillingen av krigen og minnet etter 1945 har etterlatt seg: rommet for en undersøkende holdning, hvor vanskelige aspekter kan betraktes uten å på forhånd være be- eller fordømt og hvor det motsetningsfulle, de vanskelige valgene og dilemmaene som en krigssituasjon medfører kan bli bearbeidet. Et rom, hvor mennesker, uansett hvilken «side» de, eller deres nærmeste hadde stått på, kan innrømme at noen valg var feil fordi de hadde forferdelige konsekvenser, men hvor de også har lov til å bearbeide sine sår. Siden krigen fortsatt er virksom som «familiearv» for mange mennesker i dagens samfunn er det fortsatt ikke for seint å åpne slike rom.
|
|