 |
|
Den nasjonale grunnfortellingen
Den versjonen av krigshistorien som dominerte historieskrivningen og minnekulturen i flere tiår etter krigen medførte en mulighet for de fleste til å anse seg selv som en del av en stor nasjonal dragkamp. Denne fortellingen handlet om gode Nordmenn mot en fremmed okkupasjonsmakt og deres norske bødler. Jøssinger mot Quislinger. De mange motsetningsfulle gråsoner som hverdagen vanligvis innebærer forsvant fra den offisielle og offentlige fortellingen da landet skulle gjenoppbygges. Anne Eriksen betegner dette som et kjennetegn på et mytisk fortellerunivers, fortiden blir revet løs fra den konkrete virkeligheten som fantes den gang, og blir opphøyet til noe overordnet: kampen mellom det nasjonale og det unasjonale.
Men det er viktig å huske at denne forestillingen om en grunnfortelling ikke helt fanger hvordan fortiden nyforhandles og nyfortolkes hele tiden, og de mange motstridende kreftene som ønsker å påvirke definisjonen av fortiden i et pluralistisk samfunn. Men når det er snakk om at fortolkninger av fortiden oppstår i lys av nåtidens utfordringer, så gjelder det både for individer og sosiale grupper. Ideen om det nasjonale fellesskapet som hadde trosset fienden hadde en viktig funksjon etter krigen: det gjaldt å hindre politiske splittelse og i stedet skaffe en felleskapsånd for å bygge etterkrigs-Norge. Man trengte enhet for å samle kreftene. Problemet med fortellingen om de gode Nordmenn som i mer eller mindre grad hadde vært motstandsfolk var at man trengte – og skapte – «de andre». Hvis det ikke fins gråsoner så er skammen over å bli plassert på den mørke siden desto større. I dette svart-hvitt mønsteret måtte folk plassere seg selv – på hvilken side hadde man selv vært?
Rettsoppgjøret etter krigen hadde kanskje en viktig sosial funksjon: Kollaboratørene fikk sin dom, noe som også hadde en symbolsk dimensjon. Dommen ble en sosial markør, den skapte en skillelinje mellom gode Nordmenn og «landssvikere». På denne måten ble en del former for samarbeid med okkupasjonsmakten, ikke minst det økonomiske samarbeidet som hadde skapet «brakkebaroner» under krigen, faktisk hvitvasket.
Krigsfortellingens innen- og utenrikspolitiske føringer
Denne samfunnsmessige «minnekonsensusen» bidro til å skape en følelse av fellesskap blant majoriteten, som kunne betrakte seg som en del av det nasjonale «vi» som på 1950-tallet begynte å få velferdsstatens ansikt. Sosialdemokratiet sto for en visjon om at alle skulle kunne få sin del av samfunnets materielle og kulturelle goder. En film som Ni liv fra 1957 gjenspeiler akkurat den kulturelle representasjonen det er snakk om her: Det fins visstnok noen ekstraordinære helter, Shetland-gjengen og særlig den fremragende Jan Balsrud. Men i det øyeblikket han er i nød stiller «vanlige nordmenn», representert i kjernefamilien Martin, Agnes og deres spedbarn, opp for å, i ordets rette forstand, bære ham i sikkerhet. Slike «gode folk» hadde vel fortjent velferdsstatens goder, men gjaldt løftet da alle? Hvem som gikk for god Nordmann, ble sterkt påvirket av etterkrigstidens ideologiske verdensbilde.
Det var nemlig ikke bare nazister som ble utelukket fra denne forestillingen om fullverdige samfunnsmedlemmer, og som fikk vanskeligheter med å ta del i etterkrigstidens materielle og moralske gjenoppbyggingsprosjekt. Den kalde krigens logikk førte til eksklusjon av enda en gruppe – kommunistene. Selv om de hadde ytt motstand mot okkupasjonen, og blitt forfulgt av okkupasjonsmakten med beinhard terror, ble de ikke feiret som helter. Eller, jo, direkte etter krigen ble de det – i noen regioner, særlig i Nord-Norge gjaldt kommunistiske partisaner som helter, likesom den russiske armeen gjaldt som befriere. Men det begynte ganske snart et propaganda-felttog mot kommunistene som mistenkeliggjorde og diskrediterte dem for å ikke ha kjempet for «nasjonens beste» men for et illegitimt politisk prosjekt. Etter hvert kom kommunistene i etterretningens søkelys, noen fikk yrkesforbud, noe som førte til en sosial deklassering i tillegg til politiske stigmatisering. Med dette hadde de blitt til statsfiender i stedet for motstandshelter. Jeg traff nylig en kvinne med bakgrunn fra Narvik, hvis bestefar hadde vært en ganske kjent kommunistisk motstandsmann under krigen. Hun sa at denne bakgrunnen førte til en ganske prekær status etter krigen, og at man i denne familien egentlig aldri snakket om krigen. Det som førte til stolthet og selvtillit hos de ene, endte i taushet og stigmatisering hos de andre – noe som tydeligvis påvirket minst to generasjoners forhold til krigshistorien, og den egne familiehistorien som del av den.
Den nasjonale kjønnsorden
Når jeg en gang har nevnt Ni liv vil jeg legge ut litt om en annen aspekt av etterkrigstidens minnekultur som den kan belyse. Den nevnte kjernefamilien, bestående av Agnes, Martin og spedbarnet deres, gjenspeiler nemlig akkurat hva jeg har kalt den «nasjonale kjønnsorden». Men om den norske grunnfortellingen handler om «hele folket» så handler den dog på forskjellige måter om kvinner og menn. Kvinner er plassert i det som Anne Eriksen betegnet som «kjøkkenfronten». Mens mennenes plass er utenfor det private, i motstandsorganisasjoner eller blant «gutta på skauen», oppfyller kvinner husmødrenes patriotiske plikt. Det tradisjonelle kjønnsrollemønster, som plasserer kvinnene hjemme og menn i den ytre verden, er et særtrekk ved nesten alle etterkrigsfremstillinger av okkupasjonstiden, selv om den historiske realiteten er annerledes: mange kvinner ble yrkesaktive i krigsårene og i motstandsbevegelsen var kvinner engasjert på mange andre måter enn å smøre matpakker til «gutta på skauen». Men denne fremstillingen var også en del av den «nasjonale gjenoppbyggingen» etter krigen, her knyttet til en gjenopprettelse eller i det minste en stabilisering av den konservative, tradisjonelle kjønnsrolledelingen. Denne representasjonen hadde selvfølgelig virkninger både i forhold til individuell minnekonstruksjon og til kommunikasjonen om krigen i familier. De fleste kvinner man snakker med om krigen begynner konversasjonen med at de ikke har noe å fortelle. De har internalisert holdningen at det er menn som har opplevd noe og som er eksperter på dette. Forteller- og fortolkningsautoriteten går hånd i hånd her.
Men bildet av den «patriotiske husmoren» har enda en konsekvens, den bidro til stigmatisering av de kvinnene som hadde «gått ut» og gått inn i kjærlighets- eller seksuelle forhold til tyske soldater. Dette ble betraktet som «seksuelle svik», siden en patriotisk kvinne ville ha «holdt seg unna» de fremmede. Dette handler også om kontroll av kvinnelig seksualitet. Det er bemerkelsesverdig i hvor stor grad «folkelig raseri» rettet seg mot disse kvinnene og jentene i 1945. En får mistanke om at de havnet helt nederst på den sosiale rangorden akkurat fordi de var kvinner og fordi mange, som kanskje hadde mer stripete historier under krigen, kunne rette fingeren mot dem for slik å plassere seg selv på den riktige siden.
I kontrast til nazistene og kommunistene ble disse kvinnene ikke ekskludert fra det nasjonale (minne)fellesskapet p.g.a. sine politiske holdninger, «sviket» deres ble i stor grad knyttet til forestillinger om hele deres personlighet. I den direkte etterkrigstiden ble de i eugeniske termer betegnet som «arvelig åndssvake» og moralsk lettvinte. En slik stigmatisering preger et menneske. I den nevnte generasjonsundersøkelsen fra noen år tilbake fins neppe et annet tema som er så skam- og taushetsbelagt som tyskerjentenes historier.
Grunnfortellingens spor i private minner
Man kan lure på hvilken type historier folk hadde lyst til å fortelle rundt kjøkkenbordet når samtalen handlet om okkupasjonstiden. Hvilke eksempler fra krigen kunne man trekke frem hvis man skulle støtte et argument i en diskusjon om aktuelle politiske spørsmål? Med andre ord, hvilke historier ble fortelleverdig og hvilke henvisninger til krigsopplevelser skaffet troverdighet og autoritet? Og hva skjedde med de opplevelser som ikke var fortelleverdig, historier som handlet om å ha tjent på okkupasjonen eller om å ha tilpasset seg, for eksempel? Kanskje slike sider av livet under krigen virkelig gikk inn i glemmeboken hos mange. Noen historier bare forsvant, noen kunne omfortolkes på en måte slik at de passet bedre inn i det nasjonale mønsteret av fortellinger etter krigen. De forsvant sikkert ikke fra hukommelsen hos dem som ble stadig minnet på dem – for eksempel tyskerbarn som ble mobbet av sine medelever. Men å ikke kunne glemme betyr jo ikke at man kan snakke. Det fantes noen tema som var taushetsbelagt – både i den offentlige omtalen av krigen og i mange familier.
Men så kom en generasjon som satte spørsmålstegn ved mange av de samfunnsmessige konsensusene fra 1950-tallet, bl.a. gikk de løs på fortellingen om krigen, som de oppfattet at var preget av «myter».
Historiesyn i forandring – 68-erne belyser gråsonene
I 1968-ernes opprør i Norge var ikke krigshistorien et like sentralt tema som det var f.eks. i Tyskland. Der ble hele foreldrenes generasjon mistenkeliggjort for å ha vært medskyldige i nazismens forbrytelser (et av slagordene var «Traue keinem über 30»/ «stol ikke på noen over 30»). Men det norske opprøret rettet seg mot det som de unge opplevde som en uutholdelig selvgodhet blant de som plasserte seg på «den riktige siden». Siden krigsgenerasjonens hegemoni i forhold til samfunnets strukturer og verdier bl.a. baserte seg på den motstandssentrerte fortellingen om krigen, var det helt naturlig at denne generasjonen også prøvde å demontere hva de oppfattet som en mytisk fortettet, uangripelig konsensus. En ny generasjon forskere begynte å grave opp glemte og fortiede aspekter ved krigshistorien.
En ting var å sette spørsmålstegn ved svart-hvitt mønsteret og belyse gråsonene. Nytt søkelys ble rettet mot økonomisk kollaborasjon og det faktum at mange Nordmenn hadde tjent ganske godt på okkupasjonen, hvorav de færreste ble anklaget eller ansett som svikere etter krigen. At nye perspektiver på fortiden gjenspeiler samfunnsmessige forandringer viste seg også i den feministiske revurderingen av okkupasjonshistorien. De avdekket en mannsdominert struktur i krigsfortellingen, som plasserte mannlige helter i sentrum og kvinnene i en rolle som «patriotiske husmødre», noe som bidro til å stabilisere en tradisjonell kjønnsorden i etterkrigstiden. Feministene, i sin kamp for likestilling, trengte andre kvinnelige rollemodeller. Derfor begynte de å interessere seg for kvinnenes patriotisk innsats under krigen på en annen måte, de viste at det fantes «kvinnelige helter» på lik linje med de mannlige.
Men det var ikke lett å introdusere nyanser i det dominerende historiebilde – og de lyktes heller ikke alltid. Når noen forsøkte å forstå motivasjonen Quisling sine tilhengere hadde for sine handlinger og holdninger under krigen, så ble det lett oppfattet som et forsøk på å rehabilitere og legitimere dem. Det ble fryktet at kritisk revisjon skulle munne ut i revisjonisme. Denne fellen ble særlig tydelig da noen som hadde søkt å avkle de mytiske trekkene ved krigshistorieskrivningen gikk i forsvar for Holocaust-fornekteren David Irving. Den vanskelige lærdommen er at ikke alt som blir sagt i «kritikkens» navn er støtteverdig.
Heroisme og offerhistorie – når får lidelse og traumer plass i det offentlige minnet?
Mye tyder på at ikke alle som hadde gjort en innsats på den riktige siden under krigen fikk autoritet og stemme til å fortelle sine historier rett etter krigen. De som hadde kommet tilbake til Norge fra tyske fangeleirene, eller krigsseilere som hadde sittet i fangenskap i andre deler av verden, satt igjen med sine traumatiske erfaringer som ikke akkurat passet inn i gjenoppbyggingsånden. Her kommer samspill mellom individuelle og kollektive faktorer inn i bildet. Annette Storeide har i sin avhandling om tysklandfangenes fortellinger pekt på at det tok mange år før de fleste av dem var i stand til å bearbeide sine erfaringer i det de begynte å skrive om dem.
Jeg kommer tilbake til Ni liv enda en gang. Da jeg beskjeftiget meg med mottagelsen av filmen i den norske offentligheten i 1957 fant jeg dette: det ble gjennomført en stor lanseringsgalla med regissøren Arne Skouen og skuespilleren Jack Fjelstad til stede, hvor inntektene gikk til krigsinvalideforbundet. I en informasjonsbrosjyre som ble laget til denne anledningen heter det at Norges nye velstand ikke kom dem tilgode som hadde ofret sin helse i patriotiske innsats for landet. Det er altså ikke så enkelt som at etterkrigsvirkeligheten kun var delt opp i den «riktige» og «gale» siden.
En dramatisk forandring begynte på 1980-tallet – fokus ble vendt fra heroisering til viktimisering og fra verdier som patriotisme til universelle fortolkninger av fred, toleranse og menneskerettigheter.
|
|