 |
|
Hvorfor er det så vanskelig og problematisk å snakke om en persons eller en families sympatier for eller tilknytning til nazismen under okkupasjonen? Jeg vil prøve å nøste opp noen tråder som kan gi svar. Mitt utgangspunkt er teorien om historiebevissthet, som sier at vår virkelighetssyn, vår evne til å handle og vår identitet er tett knyttet til vårt forhold til fortiden. Den tyske kulturviteren Jörn Rüsen sier at våre forestillinger og fortellinger om fortiden på en måte er et materiale som vi former til mentale mønstre som kan hjelpe oss til å orientere oss i nåtiden, og til å kunne utvikle forventninger om fremtiden. Det handler om å konstruere mening i tilværelsen. På engelsk fins det et fint uttrykk for dette: «making sense of the past». Og siden virkeligheten vi befinner oss i stadig forandrer seg, blir også fortellingene om fortiden stadig omformet. Denne prosessen berører både hva minnet blir til og hvordan de enkelte fortidsbiter er organisert som helhet. For vårt tema er det også viktig å huske at minner, selv om de baserer på individuelle erfaringer, blir til i en kulturell kontekst. Forestillinger og fortolkninger av fortiden blir stadig påvirket av kommunikative, sosiale prosesser.
Gitt disse premissene vil jeg belyse forskjellige aktuelle nivåer for forståelsen av hvordan fortellinger og fortolkninger om krigen tok form og hvordan de kunne artikuleres etter 1945.
Jeg vil begynne med noen observasjoner fra min egen forskning. Mellom 2002 og 2005 ledet jeg en undersøkelse av hvordan minner fra annen verdenskrig fortelles videre fra generasjon til generasjon i norske familier. Rekrutteringen av informanter gikk for seg i form av snøballsystemet – intervjuerne spurte bekjente og ba dem om å spørre sine bekjente om de kunne tenke seg å bli intervjuet om krigen og krigsminner.
Etter at mer enn halvparten av intervjuene hadde blitt gjennomført, viste det seg at en rekke familier med tilknytning til motstandsaktiviteter var blitt intervjuet, men ingen familier med NS-bakgrunn. Siden vi også ønsket å få denne siden av okkupasjonshistorien med i vårt prosjekt begynte vi å lete etter familier som ville stille opp. Dette viste seg til å være en vanskelig oppgave. Snøballprinsippet sviktet fordi ingen som var involvert i prosjektet visste om det fantes slike familiehistorier blant sine bekjente – tydeligvis er det ikke et tema man gjerne ville snakke om. Dette ga oss innsyn i hvor lett det er å komme i kontakt med historier fra den «riktige» siden i Norge og hvor mye vanskeligere det er å nå den «andre siden».
Til slutt fikk vi kontakt med en del familier gjennom to personer som har stått frem i offentligheten som NS-barn, og som introduserte oss til sine nettverk. Det var tydeligvis bare mulig å få adgang til dem hvis man ble videreformidlet på denne måten. Vi hadde kommet i kontakt med et miljø hvor man kjenner hverandre men ikke er interessert i å gjøre bakgrunnen man har kjent i omverdenen for øvrig. Også dette er meget talende. Så kom problemene med å få tre generasjoner samlet til intervju, noe vi trengte for å tilfredsstille prosjektets fremgangsmåte. I noen familier var øyevitne-generasjonen villig til å bli intervjuet men de yngre generasjoner ikke ville, i andre familier var spesielt andre generasjon veldig interessert å snakke om dette tema, uten at de fikk sine foreldre til å delta, hos noen familier fikk vi rett og slett beskjed at det var umulig å samle familien til intervju fordi nettopp dette tema hadde ført til brudd mellom generasjonene. I en familie intervenerte en svigerdatter til en tidligere frontkjemper fordi hun verken ville at barnet hennes skulle konfronteres med denne historien eller at denne familiehistorien skulle bli offentlig kjent – noe hun mistenkte at intervjuene ville føre til.
Det ble intervjuet to familier fra «den andre siden» – med hver sin egen krigshistorie. I den første familien hadde bestefaren vært frontkjemper i likhet med hans kones brødre, både han og kona var fortsatt glødende Quisling-tilhengere. De var veldig opptatt av å fortelle sin versjon av krigshistorien, både til de yngre familiemedlemmene men også til oss forskere. Av oss forventet de at vi skulle videreformidle fortellingen deres med «vitenskapelig tyngde» – og legitimere den på en måte. Datteren og barnebarnet på 15 som også ble intervjuet befant seg i et tydelig dilemma mellom den versjonen av krigen de fikk hjemmefra og den versjonen som blir formidlet i hele resten av omverdenen deres. Hvordan kan man forholde seg til to gjensidig utelukkende minneuniverser? Jeg kommer tilbake til dette.
I den andre familien hadde datteren til en høytstående funksjonær i statspolitiet (som hadde dødd for noen år siden) tatt kontakt med meg. I hennes familie var krigen et tema som hadde skapet strid og splittelse og hun ønsket å bruke intervjusituasjonen til å tvinge frem en samtale med de andre familiemedlemmene som hun alltid hadde opplevd som umulig. Mens den ene familien var preget av fungerende emosjonelle relasjoner og en slags «familiær lojalitet», også når det gjaldt den vanskelige krigshistorien, var den andre preget av konflikt og brudd, og akkurat denne historien var hovedårsak.
Jeg skal fortelle litt mer om hva slags «strategier» de to barnebarna i disse familiene hadde for å forholde seg til besteforeldrenes politiske ståsted og handlinger under krigen. Men før det vil jeg si noe mer generelt om hvordan mulighetene til å minnes, d.v.s. fortolke og artikulere okkupasjonstiden, ble regulert i det norske samfunnet etter 1945 frem til i dag. I forhold til dette var jo forskningsprosessens gang allerede et første resultat: Det at det var så vanskelig å finne familier med en bakgrunn på «den andre siden» som var villige til å treffe en forsker og snakke sammen om krigen viser hvor vanskelig og belastet dette tema fortsatt er – 60 år etter krigens slutt.
Det er flere nivå som må tas i betraktning her. Det første er den offentlige minne- eller historiekulturen. Dette omfatter alt fra historieskrivingen, fremstillingen av krigen i bøker, film og andre kulturelle uttrykksformer, opprettelsen av monumenter og museer, offentlige minneseremonier til den juridiske og politiske håndteringen av fortiden. Her kan lover og rettssaker nevnes, men også politiske initiativer, markeringer og taler.
Nivå to er den individuelle, biografiske bearbeidningen av fortiden, som resulterer i individuelle minner. For de fleste Nordmenn var okkupasjonstiden en tid hvor de gjennomgikk ekstraordinære erfaringer, ikke alle nødvendigvis av ond art. Etter krigen prøvde de fleste å innpasse disse erfaringene i et fortolkningsmønster som gjorde det mulig å plassere seg på den «riktige siden». Noen erfaringer ble da fremtredende, mens andre ble dempet ned – eller helt glemt. Individuelle minner er et enormt tilpasningsdyktig overlevelsesorgan. Vanskeligere er det når en stadig blir minnet om de ubehagelige, vanskelige aspektene. Dette skjedde med mange NS-folk og «tyskerjenter» som hadde fått sitt stigma i det lokale miljøet de levde i. En individuell reaksjon er da å innkapsle de minnene som berører det som er sosialt uakseptabelt i taushet, en annen er en slags trassig insistering på at det som hele omverdenen fordømmer allikevel er det eneste riktige og sanne. Slik oppstår en individuell «motfortelling», som nesten automatisk fører til sosial isolasjon – om man ikke deler dette motfortellingens univers med andre, likesinnete. Her kommer nivå tre inn i bildet.
Nivå tre er et formidlende ledd mellom en og to, nemlig familien som minneunivers. Familier er preget av tette emosjonelle bånd og av krav om gjensidig lojalitet. Dette medfører på den andre siden at uoverkommelig uenighet om ting som har skjedd i fortiden kan medføre voldsomt emosjonelle reaksjoner, splittelse og totale brudd mellom enkelte familiemedlemmer – slik det var tilfelle i den ene NS-familien vi intervjuet.
La oss se litt nærmere på hvordan disse tre nivåene utspilte seg i formeringen av minnekulturen om krigen i Norge fra 1945 frem til i dag:
|
|