Tankespinn?
I Aftenposten 13. desember ble det rettet to angrep mot meg. Foranledningen var et seminarforedrag om Geirr Tveitts forhold til nasjonalsosialismen. Jeg stigmatiserer Tveitt, hevder hans barn. Jeg driver med tankespinn, hevder hans biograf Reidar Storaas.
   Hverken Gyri eller Haoko Tveitt var til stede på seminaret. Det er kanskje derfor de sparker inn åpne dører: Jeg har aldri hevdet at Tveitt var landssviker. Men at dette frikjenner ham for å ha sympatisert med nasjonalsosialismen, er ikke riktig. Å bruke landssvikfrifinnelsen slik, forutsetter at man opererer med en overforenklet inndeling av krigstidens aktører: Tilhører man ikke kategorien «en quisling og landssviker», er man automatisk «en god nordmann og antinazist».
   Hovedhensikten med seminaret var nettopp å problematisere en slik svart/hvitt-inndeling. Gjennom «tilfellet Tveitt» ønsket vi å vise frem de utallige mellomposisjonene og skiftende holdninger som er langt mer typisk for okkupasjonstidens aktører enn vi tidligere har erkjent. 

Idealist og fantast.
Søsknene Tveitt trekker også frem at faren mot slutten av krigen hjalp lokale hjemmefrontsfolk. Geirr Tveitt var en stridbar mann, en idealist og fantast som vanskelig lot seg ensrette. Han kom derfor snart på kant med både okkupantene og NS. Dette ledet sikkert også til aktive motstandshandlinger.
   Men nok en gang baserer man seg på overforenklede kategorier: Én gang nazist, alltid nazist; én gang motstandsmann, alltid motstandsmann. I realiteten var det mange som i løpet av krigen endret holdning til okkupantene. Veien fra kollaborasjon til aktiv motstand var ofte kort.
   Dette ser vi også i det politiske miljø Tveitt tilhørte fra midten av 1930-tallet og frem til 1942, sentrert rundt det Quislingkritiske, nasjonalsosialistiske tidsskriftet Ragnarok. Otto Sverdrup Engelschiøn, Ragnaroks redaktør i 1940, endte for eksempel krigen som leder av etterretningstjenesten i Milorg 13300.

Nyhedenske bevegelsen.
Det hersker i dag ingen tvil om at Tveitts forhold til nasjonalsosialismen må betraktes som «problematisk». Selv har jeg fra tyske og norske arkiver gravd frem mange titalls brev og dokumenter som ytterligere kompletterer det forskningen lenge har kjent til: Hans sympati med Hitler-Tyskland og den nazistiske nyhedenske bevegelsen, hans deltagelse i miljøet rundt Ragnarok og kontakt med representanter for det tyske okkupasjonsregimet i begynnelsen av krigen.
   At Tveitts barn har problemer med å forholde seg til alt dette, er forståelig. Mer underlig er det at Storaas har så vanskelig for å ta dette inn over seg at han i stedet velger å skyte på budbringeren: Jeg fester til veggen bilder av nazipamper og nazidokumenter i kjempeformat, og på denne måten «sit forskaren med ugjendrivelig bevis på det reine tankespinn,» slår han fast, uten å underbygge påstanden.

Ett eksempel.
I stedet for å hisse seg opp over min presentasjon, burde Storaas kanskje brukt mer tid på det jeg dokumenterte. Her er det bare plass til ett eksempel:
   Da Hitler valgte å satse på NS, kom det Quisling-kritiske Ragnarok-miljøet i en vanskelig posisjon. Mens lederen Hans S. Jacobsen «bet i det sure eplet» og tok imot en stilling som ordfører i Moss, valgte Tveitt og hans nærmeste venner i miljøet fortsatt å holde armlengdes avstand til NS. Det har lenge vært kjent at det var den tyske billedhuggeren Arnold Waldschmidt som likevel klarte å overtale Tveitt til å la seg oppnevne som medlem av det midlertidige kunstneriske råd. Det jeg nå kan dokumentere er at Waldschmidt ikke handlet på eget initiativ, men at han på oppdrag fra SS skulle sikre at personer i Ragnarok-miljøet fikk en plass i NS-regimet.

SS karakter.
Like etter reiste Tveitt sammen med andre i Ragnarok-kretsen til Tyskland, hvor de hadde fått invitasjon fra Himmler til å besøke SS kulturforskningsinstitusjon Ahnenerbe i Berlin. Når Storaas hevder at SS interesse for Tveitt bare skyltes at han var en stor kunstner, vitner dette om manglende kunnskap om SS karakter og virkemåte i det okkuperte Europa. All forskning tilsier at ingen fikk en invitasjon fra Reichsführer-SS uten at vedkommendes ideologiske ståsted først var grundig undersøkt. Man kan kanskje ikke klandre Storaas for manglende kunnskap på dette feltet.
   Men da burde han kanskje vise mer nysgjerrighet konfrontert med slike opplysninger?