|
– Som historiker er man ikke ute etter å felle dommer. Oppgaven er ikke å ta stilling til det moralske, men heller å analysere og avdekke så langt som mulig hva som har foregått, seier Terje Emberland.
I 2003 vart hans doktorgradsavhandling, Religion og rase, utgiven. Her sto nasjonalsosialismen i mellomkrigstida i fokus, med særleg vekt på den nyheidenske gruppa Ragnarok. Gjennom sitt tidsskrift uttrykte dei motstand mot Quisling men samstundes ein sterkt raseorientert politikk. Dette og andre faktorar gav rom for ei meir nyansert framstilling av det nasjonalsosialistiske miljøet, fortel forskaren.
– Når det gjelder okkupasjonstiden har vi hatt en tendens til å tenke fremstillingen som svart-hvit. Man har «quislingene» og man har «alle de andre». I realiteten fantes det helt andre nyanser, og Geirr Tveitts tilknytning til Ragnarok er et godt eksempel på dette, seier Emberland.
For Tveitt engasjerte seg i krinsen kring Ragnarok, og i avhandlinga dokumenterer Emberland ikkje berre dette, men òg korleis komponisten kom med antisemittiske ytringar alt tidleg på 1930-talet. Vidare fann han at Tveitt sympatiserte med Deutsche Glaubensbewegung – ei nyheidensk rørsle som ynskte ein modernisert norrøn heidenskap som offisiell religion i Det tredje riket.
Leiaren av rørsla, religionshistorikaren Wilhelm Hauer, vart etterkvart ein nær ven av komponisten, hevdar Emberland. I høve arbeidet har han funne fram til ein korrespondanse mellom dei to der det framgår at Tveitt ynskte å nytta Baldurs Draumar som propaganda for nyheidenskapen.
I kva grad meiner du slike funn bør påverka måten me nærmar oss verket på?
– Et kunstverk er større enn sin opphavsmann, og intensjon og resepsjon er to ulike ting, svarar Emberland. – Som eksempel kan nevnes at Baldurs Draumar ble oppfattet som et rent nasjonalromantisk verk i Frankrike, mens det i Tyskland ble oppfattet som et nasjonalsosialisisk kulturpropagandisk verk. Det viser at kunstnerisk innhold og ideologisk intensjon generelt er vanskelig å avgrense. Man kan ikke bare vurdere kunstens kvalitet med utgangspunkt i hvilke intensjoner som ligger bak, og det er ikke gitt at Baldurs Draumar er et dårlig verk på grunn av sitt program. Tilsvarende, da Tveitt siden reviderte verket og tonet ned noe av det ideologiske innholdet, er det ikke gitt at det ble et bedre verk – selv om jeg tror det lå en kunstnerisk modning bak endringene.
Mangefasettert røynd
Fram til Religion og rase kom i 2003 var fleire av desse emneområda nokså nedtona i Tveitt-forskinga. Til dels var dokumentasjonen også ukjend. I eitt av intervjua i høve avhandlinga vert det påpeikt at eit slikt tilhøve gjeld mykje av forskinga på krigstida, og at det kanskje måtte ein ny generasjon av historieforskarar til for å makta å gripa emnet meir nyansert. Men ser ein til reaksjonar i media, er det tydeleg at artiklar og debattar framleis vert redusert til å handla om korvidt dei aktuelle personane var nazistar eller ikkje.
Kvifor opplevest desse problemstillingane stadig så kontroversielle?
– Dette er vanskelige spørsmål, men akkurat når det gjelder Tveitt kan det handle om at han ødelegger vår tradisjonelle kategorier. Vi mennesker er på en måte litt platonske i hodet. Vi tror at det gode, det vakre og det sanne henger sammen, og at en som har frembrakt mye vakkert også moralsk sett må være god. Tanken om at det må være en sammenheng mellom kunstverk og kunstner er en gammeldags romantisk forestilling. Det er ubehagelig for oss å se storheten i et kunstverk og samtidig bli konfrontert med de forkastelige politiske holdningene som Tveitt hadde. Derfor ønsker vi å benekte det ene eller det andre, seier Emberland.
– En annen ting som er interessant og utfordrende med Tveitt, er at han faller mellom to stoler i forhold til kategoriene «quislinger» og «gode nordmenn». En komponist som David Monrad Johansen, gikk inn i NS og propaganderte for partiet. Han kan man derfor lettere «plassere». Tveitt var både motstander av NS og samtidig i en periode en glødende nasjonalsosialist. Da blir termene mer problematiske. Man setter jo gjerne likhetstegn mellom nazist og landssviker, men vi må huske at det aldri har vært forbudt å være nazist. Landssvik kan man derimot dømmes for. En landssviker er en som melder seg inn i NS, som går i fremmed krigstjeneste, en som profitterer på krigen. Tveitt gjorde ingen av delene og var dermed ingen «landssviker».
– I denne mangefasetterte virkeligheten finnes flere paradokser. Det har vært vanlig å fremstille dem som samarbeidet med okkupasjonsmakten som kyniske profittører, men slik var det ikke alltid. Mange var åpenbart idealister, som trodde på dette like mye som motstanderne trodde på sin sak. Samtidig fantes det folk i motstandsbevegelsen som var på grensen til å ha fascistiske holdninger; som hadde en høyreautoritær tankegang og som gjorde motstand på et nasjonalistisk, men ikke demokratisk grunnlag. Dette snakkes det lite om. Selv om Tveitt etterhvert tok avstand fra sine tidligere holdninger, var han antisemitt og overbevist nasjonalsosialist i deler av livet – på et idealistisk grunnlag. Man kan hevde at han var politisk naiv, men naivitet fritar ikke ansvar for handlinger. Tveitt kan dermed fortelle oss noe om faren ved det utopiske politiske prosjekt – og den er der fortsatt.
Så du meiner at det livssynet Tveitt og andre i tilsvarande posisjonar hadde, må opp den dag i dag?
– Ja, under okkupasjonstiden ble de moralske valg satt på spissen. Det er det som gjør denne tiden så engasjerende og viktig for oss, selv i dag. Vi reflekterer over hva vi selv ville ha gjort; om troen på en ideologi – på enkle politiske løsninger og demagogiske fiendebilder – også ville kunne ha drevet oss ut i barbariet. Samtidig har vi en tendens til å felle dommer ut fra vår tids forståelseshorisont. Men det er viktig at vi forsøker å forstå aktørene ut frå sin egen tid. At en person på trettitallet sympatiserte med nasjonalsosialismen og hadde antisemittiske holdninger, gjør ikke vedkommende til folkemorder, selv om vi idag har vanskelig for å se slike holdninger i noe annet lys enn Holocaust.
Musikken sin rett til å klingja, uavhengig av sin skapar
I si doktorgradsavhandling frå 2002 har professor i musikk, Hallgjerd Aksnes, teke for seg ei rekkje av Geirr Tveitt sine komposisjonar ut frå ulike perspektiv av meining, mellom anna ideologiske.
– I det jeg gikk inn i doktorgradsprosjektet i 1995, var jeg ikke klar over hvor ille det sto til med Tveitts ideologi i mellomkrigstiden, seier Aksnes. – Jeg hadde hørt to historier; den ene som sa han var brun og den andre som sa han var renvasket og offer for justismord. Det var først da jeg kom på håndskriftsamlingen og så hva Tveitt faktisk hadde skrevet, at det gikk opp for meg hvor intenst materialet faktisk var. Jeg ble og rett og slett kvalm av å lese noen av brevene, og på et tidspunkt var jeg i tvil om jeg kunne skrive om musikken som denne mannen hadde skrevet.
– Men som Tveitt er jeg en ambivalent person, som ser ting fra flere sider. Etter en del refleksjon kom jeg til at musikken har en rett til å få klinge som musikk, uavhengig av sin skaper. Dessuten var det på tide å ta for seg en diskusjon av ideologien i forhold til nasjonalismen i mellomkrigstiden. Etter mitt syn har dette emnet vært underbelyst.
I tilfellet Tveitt legg Aksnes gjerne til at Tveitt hadde omskiftelige politiske syn; noko som gjer eintydige konklusjonar vanskelege.
– Mennesker som kjente Tveitt, har fortalt at okkupasjonen av Norge kom som et fullstendig sjokk på ham. Det kan se ut til at det faktum at Norge selv ble et offer for nazismen, bidro til at Tveitt fikk øynene opp. I alle fall vendte han seg flere ganger i protest mot den tyske okkupasjonsmakten «med risiko for sin egen sikkerhet», slik Justisdepartementets nemnd for opprydning i kunstner-organisasjonene etter okkupasjonen påpekte.
– Etterkrigsverkene hans er ikke belastet med ideologi i samme grad som de tidligere. Både siden han selv synes å ha endret syn i løpet av krigen, og siden han sjeldnere knyttet verkene sterkt opptil noen politisk ideologi som sådan. I slike tilfeller ville det være uriktig overfor Tveitt og den flotte musikken å projisere den ideologiske problematikken over på verket. Men enkelte av Tveitts mellomkrigsverker – kanskje særlig Baldurs Draumar – kan man, slik jeg ser det, ikke forstå fullt ut uten at man tar for seg de ideologiske sidene og den politiske bruken av dem.
Så du meiner det spelar ei rolle kva for ein ideologi ein kunstnar har, trass i at det ikkje likeframt er høyrbart i kunsten?
– På den ene siden mener jeg at det er svært viktig at man kan møte både Tveitts musikk og Hamsuns litteratur som estetiske objekter. Man kan kanskje sammenlikne det med barn av nazister. Disse har en rett til å bli betraktet som individer i seg selv, uavhengig av det politiske klimaet i hjemmet de vokste opp i. «Barn» av kunstnere – altså verkene deres – har etter min mening også en slik rett. De har en grad av autonomi som kunst i forhold til sin skaper.
– Men på den andre siden er det er viktig å ikke skyve under teppet at noen av verkene semantisk sett kan resonnere med ideologien som skaperen har hatt. For eksempel en episode i Hamsuns Sult, der Hamsun beskriver en forkrøplet mann – med en forakt som om svakhet er helt utålelig. Dette resonnerer for meg ubehagelig med en nazistisk ideologi. På samme måte som Tveitt i programmet til 1935-versjonen av Baldurs Draumar formidler at et fremmed bilde av Gud står i veien for Baldur, som er av vårt eget slag – kristendommen fremstilles som et avvik.
– Selvfølgelig opplever jeg det ubehagelig å besudle verkene gjennom å hente fram slike ideologiske gjenklanger. Men vi har også en moralsk plikt til å ta dette inn over oss. Aggressiv nasjonalisme er en konstant fare i vår vestlige kultur. George Bush sier til det amerikanske folk at 'we are the greatest nation in the world'. Slike uttrykk likner ikke lite på dem Hitler brukte i sin tid – og vi skylder ofrene for nazismen at vi tar lærdom og ikke bagatelliserer slike spørsmål. Men så må vi altså ikke redusere kunstverkene til politisk agitasjon. Da begår man en annen forbrytelse, denne gangen mot kunstverket og dets verdi som kunst.
Eit ynskje om å koma vidare
Mange komponistar fann seg i ei gråsone gjennom den nasjonale estetikken som var rådande i mellomkrigstida. Er det kanskje litt lettvint for oss å finna fram til enkelte syndebukkar?
– Et slikt spørsmål har Terje Emberland hjulpet meg å differensiere. I ettertid har spørsmålet om nazisme gjerne blitt redusert til et spørsmål om man var medlem av NS eller ikke. Men som Emberland har pekt på, fantes nasjonalsosialistiske fraksjoner som Ragnarok, hvor man ikke var NS-medlem, men likefullt hadde problematiske synspunkter. Tveitt var ingen landsssviker, men det han skrev om jøder i brev og tidsskrifter er i seg selv særdeles kritikkverdig. Jeg synes ikke det faktum at han ikke var NS-medlem og ikke begikk landssvik gjør at han umiddelbart skal renvaskes. Samtidig er det lett for oss som har sett bildene av Auschwitz å dømme menesker som lot seg forføre av den nazistiske ideologien. Tveitt ville neppe gå god for gassing av jøder. Men han burde nok forstått at hans egen kultur ikke var mer verdt enn andres.
– Disse ulike fraksjonene av det nazistiske er det viktig å gjøre befolkningen mer bevisst på. Tveitt var dessuten langt fra alene. Det var mye antisemittisme i landet. Den typen ideologi var renhårig i mellomkrigstiden; vi har altså ikke vært så uskyldige som vi liker å tro. Det har med vår nasjonsbygging å gjøre. Hvis ens egen nasjonale identitet er utrygg gir det grobunn for nasjonalisme.
Korleis kan ein ta tak i slike emne på ein respektfull måte?
– Jeg skulle ønske det var større åpenhet omkring denne siden av Tveitts ideologi. Før man kommer til bunnen gjennom åpenhet, kommer man aldri til Tveitts musikk, men vil ha disse tabloide avisskriveriene som fortsetter med å spørre; var han nazist eller offer for justismord?
– Dét er en forbrytelse mot musikken hans – som fortjener fred til å leve sitt eget liv. At noen av verkene har en politisk agenda, må vi ta inn over oss. Men jeg tror musikken hans hadde kunnet få en langt større utbredelse dersom man kunne erkjenne at «slik var det dessverre», og så gå videre.
|
|