|
Mange år og mange timer med ulike hardingtoner senere står Gimse bak forestillingen Tid å hausta inn sammen med skuespiller Hildegun Riise og sanger Lars Klevstrand, i regi av Rikskonsertene. De tre framfører tekster av Olav H. Hauge og musikk av Geirr Tveitt.
- Alle kjente både Hauge og Tveitt godt på forhånd. Selv, samlet jeg en stund på opptak av Hauge som leser egne dikt. For et par år siden lagde Hildegun Riise en produksjon for Rikskonsertene sammen med blant andre jazzmusikeren Edvard Askeland, der hun leste tekster av forfatteren. Og Lars Klevstrand kjente faktisk Geirr Tveitt og jobbet sammen med ham, forteller Håvard Gimse.
Geirr Tveitt var i en lang periode ansatt som programskaper i NRK. Han lagde blant annet en serie populære programmer om forfattere, ofte med nyskrevne viser. På denne tiden var Lars Klevstrand en ung visekunstner på vei opp.
- Lars forteller at Geirr Tveitt kunne ringe ham og si: «Nå må du komme i studio, jeg har en ny melodi ferdig til deg.» Noen av visene til Tveitt er altså skrevet til Lars, og det er en veldig unik situasjon for oss.
Hvilke sammenhenger finnes mellom Hauges ord og Tveitts musikk?
- Det kan virke som om Olav H. Hauge ikke hadde så direkte forhold til musikk. Men noe må han ha kjent til. Tveitt og Hauge kommer jo begge fra Hardanger. De kjente til hverandre, og Hauge uttrykte ved en anledning stor beundring for komponisten. Han sier et sted at «Tveitt er den gildaste personen eg har møtt.»
De tre utøverne tar altså med seg ulike sider av Hauge og Tveitts virke inn samarbeidet. Hildegun Riise leser, dels fra forfatterens dagbøker og dels fra diktsamlinger. Lars Klevstrand bringer inn den populære, allment kjente musikken av komponisten Geirr Tveitt, og Gimse bidrar med klassiske verk; også noen som sjelden har vært å høre.
- Jeg hørte Tveitts musikk for aller første gang da jeg hadde vunnet en konkurranse hvor en del av premien var å være solist med Ungdomssymfonikerne på deres årlige orkesterkurs på Elverum. Rett før kurset skulle starte, fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg også kunne spille celesta i orkesteret i Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 5, som Ungdomssymfonikerne skulle framføre med Eva Knardahl som solist. Dette var på 1980-tallet, og konserten var nylig blitt gjenoppdaget og delvis satt i stand av Knardahl og folk i hennes generasjon. Musikken gjorde sterkt inntrykk på meg. Noe senere ble jeg spurt av Oslo Filharmoniske Orkester om å være solist med dem i den samme konserten. I forlengelse av det begynte jeg å spille all klavermusikken til Tveitt, og i løpet av første del av 1990-tallet fikk jeg virkelig følelsen av å bli kjent med den.
Gimse har også gjort flere innspillinger av Tveitts musikk
- For en stund siden fikk jeg vite at flere innspillinger av Tveitts musikk lå på salgstoppen for klassisk musikk i Storbritannia. Det sier noe om at musikken hans virkelig når ut til mennesker, også til lyttere som ikke kjenner den nordiske tradisjonen som vi nordmenn ofte er opptatt av.
Hvordan er Tid å hausta inn bygget opp?
- De forskjellige musikalske uttrykkene utgjør en ramme. Du har visene, og på den annen side flere av Tveitts berømte Hundrad hardingtonar, orkestermusikk som bygger på folketoner fra Hardanger. Vi har også tatt med noen av invensjonene hans – invensjonen er en kjent musikkform i sen barokkmusikk, for eksempel hos Bach, sier Gimse.
Mange av partiturene til Tveitt har vært gjenstand for rekonstruksjon. Situasjonen er spesiell, fordi så mye uerstattelig originalmateriale gikk tapt i en brann hjemme hos komponisten på gården i Nordheimsund sommeren 1970. Dette gjør at eksemplarene som finnes har en egen eksklusivitet, og tilfeldige noter som er blitt forlagt eller gitt bort kan plutselig vise seg å være det eneste eksisterende eksemplaret av et stykke.
- Jeg bruker noen pianostykker som nylig er blitt oppdaget. Ett av dem fikk jeg av Tveitts familie, og ett fikk jeg tilsendt i posten, forteller pianisten.
Hvilke historier er det publikum får høre?
- Vi har endt opp med å arbeide med livshistorien til Olav H. Hauge og spille musikken til Geirr Tveitt. Vi var nødt til å foreta noen valg, det var et spørsmål om å begrense materialet. Vi kunne også gjort plass til Tveitts personlige historie, med fare for å ende opp i en fortelling som var mer kaotisk. Vel så viktig er det kanskje at vi opplever veldig sterkt at livshistorien til Hauge representerer noe som er større enn Hauge selv; at den har noe allment menneskelig ved seg. Olav H. Hauges dagbøker er jo faktisk en av verdens største dagboksamlinger. Den sier mye om mennesket som sådan og livets solsider og skyggesider.
|
|